“38-ere”
Morgenbladet har kåret den nye eliten, og ved en tilfeldighet har de stort sett inkludert det mange vil kalle for kretsen rundt Morgenbladet. I mangel av noe bedre kaller de den nye generasjonen for 38-erne, og det navnet duger fint så lenge de i snitt er 38 år gamle. Interrail-generasjonen kaller Erling Fossen sine jevnaldrende, og det er ikke så gærent forslag. Vi husker at Reidar dro av gårde, og at vi ikke fikk være med. Bare Grøten tok han med seg. Vi yngre barna var med mor og far på ferie det året. Og innen vi kom oss av gårde på interrail, hadde vi allerede reist jorden rundt med billige flybilletter. Likevel duger det ikke som betegnelse. Ikke bare er navnet for langt, men generasjoner før og etter Fossen har også vært på interrail og kunne like gjerne kalt seg det samme. Den riktige betegnelsen ligger nesten opp i dagen: de er 89-erne.
Først og fremst fordi de ikke engang klarer å kåre sin egen generasjons helter uten å dra frem motsetningsforholdet til 68-erne. Snur man, slik Fossen gjør, 68-ernes forkjærlighet for periferien, desentraliseringen og enfoldet på hodet, får du 89-ernes kjærlighet for sentrum, byen og mangfoldet. Men 89 er mer enn 68 skrevet opp ned. Det er denne generasjonens nøkkelår. I 1989 falt Berlinmuren, men ikke snøen. Ingenting var slik det alltid skulle være, og ingen visste helt hvordan man skulle forholde seg til noe. Man trodde man var miljøvennlig da man valgte fosfatfritt og sunn da man valgte light-alternativet, men dagen etter viste det seg at erstatningsstoffene var like farlige og usunne som de man valgte bort. Redningen var ironien, “skjønte du ikke at vi bare kødda og hadde gjennomskuet reklamen da vi tok en Coca-Cola light-break, eller?” Der 68-erne var herrer over sitt eget opprør, så 89-erne bare revolusjonen på tv. Og de strevde med å finne ut av hvem de var, de var en eneste stor og ukjent X. Det er de ikke lenger, vi kjenner dem på gangen nå.
Det aller verste for 89-erne er likevel deres gryende erkjennelse av kun å ha vært et mellomspill. Lena Lindgren snakker om etterkommergenerasjonen i Unge Venstre, vel vitende om at hun ikke er gammel nok til å kunne ha barn som er aktive der. 40-åringer er heller ikke unge nok til å være barn av baby-boomerne, så 89-ernes evige hakking på 68-erne kan aldri bli et ekte fadermord. Det kan det for oss som er rundt 30. For oss er det barnelærdom at en annen verden er mulig, og ingen hvite bånd er ironisk ment. Vi plukker det beste fra våre foreldres likestillingskamp og 89-ernes blikk på verden, og starter den nye arbæidsdagn.
Jeg er nødt til å være enig med Lena Lindgren i at “Generasjon X har stivnet i en outrert gest”, dere har ikke lenger noen politisk kraft. Og vi setter opp en hjemmeside raskere enn dere rekker å si “parabolgenerasjonen”. Men fordi dere var de store, kule ungdommene da vi var barn, setter vi dere på sokkel. Og bærer fanen selv.
Lars Mediaas