Vi nærmer oss et stortingsvalg, og velgerne bys en anledning til å tenke gjennom hva de gjør når de nå gir politikere makt til å bestyre den lovgivende forsamlingen i de neste fire år.
Stortinget er den viktigste statsmakt, og bestemmende for at staten faktisk vedkommer borgerne på uendelig mange måter, fra vugge til grav. Staten er ikke et fremmedelement, slik tilfellet var før. Borgerne har selv statsmakten, er oppfatningen, staten er deres egen. “Staten er oss”.
Dermed er statens rolle paradoksal: overordnet garantist for at individenes rettigheter blir respektert, beskyttet og oppfylt, og samtidig den viktigste trussel mot nettopp individuelle rettigheter og friheter. Staten skal være på vår side, materialisere offentligheten. Samtidig kan dens representanter gjøre det motsatte; utilbørlig gripe inn i vår private sfære; krenke våre rettigheter; og ikke minst, selv ta private hensyn.
For å være på rett side av streken, må den moderne stats representanter kunne og ville fatte rasjonelle, saklige og upersonlige beslutninger. Hele tiden. Det er høyt krav. Vi aner raskt dybden i den alminnelige definisjonen av offentlig korrupsjon: “misbruk av betrodd, offentlig stilling for private formål eller interesser”.
Korrupsjon er maktmisbruk, pervertering av makt, maktens skjulte bakside. Korrupsjon oppstår i uformelle sosiale relasjoner der aktørene vet å utnytte forskjeller i tilgjengeligheten av ressurser, knowhow og makt i hierarkiet. Der det er korrupsjon, der trives de snevre interessene, og omvendt.
Risikoen for offentlig korrupsjon øker, når båndene mellom velgere og representanter og mellom Storting og Regjering svekkes som følge av næringslivets påvirkning, gjennom media og lobbyvirksomhet, av politiske beslutninger. Den øker også med eliterekrutteringen til det politiske og økonomiske liv: lukkede sirkler og smalere grunnlag for rekruttering til offentlige posisjoner. Videre øker den med profesjonalisering og spesialisering i det politiske liv; partiene styres som valgkampmaskiner. Og den øker når myndighet overføres til andre instanser enn valgte organer, til “de tusen komiteer”.
Det er åpenbart hyppig forekomst av vennskapskorrupsjon (nepotisme, favoritisme) i grenseflatene mellom politikk og forvaltning, og politikk og økonomi. Men utrolig nok, det meste får passere uten reaksjoner. Ikke fordi vi er blinde, men fordi vi ikke bryr oss nok. Vi har satt terskelen for kritikk av etiske overtramp for høyt.
Vi glemmer at det åpne demokrati er frukt av en enestående kombinasjon av omstendigheter rettsstat, økonomisk fremgang, folkelige organisasjoner, oppdragelse til samfunnsmennesker som det har tatt lang tid å bygge. I vår fortreffelighet overser vi at ytringsfriheten i vårt lykkelige samfunn må praktiseres hvis den skal ha verdi. Vi tar som en selvfølge opplevelsen av det politiske demokratis ideer. Vi tar for gitt at maktutøvelsen alltid er forankret i folkets vilje. At åpenhet er kommet for å bli.
Vi bør reagere oftere og sterkere på korrupsjon i staten. Da tar vi stilling mot politiske og økonomiske systemer som tillater slikt. Å bekjempe korrupsjon er å utdype demokratiet, sikre åpenhet og deltakelse. Politikk dreier seg om de enkelte menneskers vilkår. I beste fall er politikk et verktøy for det enkelte menneske, en vei til frigjøring. I verste fall er individene politikkens mål og ofre, brikker i et spill bak lukkede dører, der noen få “oligarker” handler autonomt.