Det har de siste par uker vært tilløp til debatt om hvorvidt norske medier i tilstrekkelig grad prioriterer å bygge opp kunnskap innenfor feltet religion. Professor Janne Haaland Matlary og pater Kjell Arild Pollestad tok bladet fra munnen i Vårt Land 10. august, hvor de uten omsvøp påsto at norske medier behandler saksfeltet religion faglig mangelfullt. Dette har avstedkommet en rekke kommentarer i pressen.
For å kaste inn et nytt perspektiv: Jeg har de senere år registrert en tiltagende ironiserende omtale av kirkens bibelutleggelse i offentlige debatter, slik de særlig utspiller seg i mediene. Den fremstilles ikke sjelden som forbenet bokstavtro, ufølsom skriftlærdom, ja, enkelte griper til en så sterkt negativ karakteristikk som “fundamentalisme”.
Jeg våger den påstand at dette trekk i tiden blant annet skyldes negative inntrykk fra en bibelbruk som vi i dag møter innenfor amerikansk kristenkonservatisme i ekstreme utgaver. Jeg er av den oppfatning at bibelbruken innenfor dette spesielle kristenmiljø med sine marginale utløpere inn i vår norske virkelighet setter bibeltolkning generelt i et lite flatterende lys. Dermed flyter seriøs bibelutlegning og “moral majority”-fenomenet sammen til en ulekker saus. Mange observatører evner ikke, eller vil kanskje ikke, skjelne mellom faglig skjønnsom bibeltolkning og en rent politiserende, ideologisk bruk av Bibelen. I siste tilfelle legger man et på forhånd bestemt tolkningsraster over Skriften, slik at den gir de “svar” man har bestilt. Skriften kommer dermed ikke til orde på egne premisser. I det man tror man ærer Skriften, gjør man i realiteten det motsatte.
Ordet “fundamentalisme” sitter for tiden løst hos mange, men fenomenet krever aktpågivende omtale så man ikke blander sammen ting som bør sorteres fra hverandre. På amerikansk mark går det her lange røtter tilbake til den “egentlige” fundamentalisme, som opprinnelig var en bevegelse som startet i USA i begynnelsen av det forrige århundre. Betegnelsen har sitt utgangspunkt i en serie teologiske pamfletter som ble utgitt i årene 191015: “The Fundamentals: A Testimony to the Truth”. Bevegelsen var en aggressiv reaksjon på den teologiske liberalisme som da grep om seg, og hadde som mål å gjenopprette (en firkantet) ortodoks teologi gjennom å knesette flere “fundamentals of the faith”. Denne rekke av fundamentale læresetninger ble så brukt for å avsløre kirkeledere som var mistenkt for å huse modernistiske ideer.
Fundamentalistisk bibeltolkning i dag har gjennomgående disse kjennetegn: en allmenn mistenksomhet mot akademisk tenkning og vitenskapelig arbeid, et mekanisk syn på Bibelens inspirasjon (diktatteori), en fornektelse av Bibelens kulturbetingede sider, en avvisning av reflektert tolkningsteori (hermeneutikk), en nærsynt bokstavelig tolkning uten sans for Bibelens ulike tekstsjangre, så som poesi, metaforer og symbolspråk. Kort sagt: Kravet er at Bibelen må leses “som det står”, bokstavtro og endeframt. I dag er ordet fundamentalisme blitt ensbetydende med en fanatisk religiøs holdning, som i ytterliggående form griper til vold.
Men: Sunn og seriøs bibeltolkning, slik den drives i kirkelige lederorganer og ved de fleste teologiske fakulteter, er noe annet enn biblisistisk bokstavtrelldom, enn si fundamentalisme.
Dette er det viktig å få presisert, ikke minst fordi det som skjer i “det kirkelige sentrum” i dag overses, mens mer marginale grupper og sekteriske menigheter gis en uforholdsmessig stor oppmerksomhet. Det som utfolder seg i Den norske kirkes hovedstrøm er jo “det vanlige” og tiltrekker seg dermed liten oppmerksomhet.
Det skjer ikke bare et negativt overslag fra ekstrem konservativ amerikansk bibelbruk på oppfatningen av norsk skrifttolkning av “mainstream” type. Det jeg omtaler som seriøs bibeltolkning presses også av en kritikk som suger næring fra en annen kant: en (ofte karikert) oppfatning av hva korantolkning går ut på. Og derfor opplever man iblant at kirkelige teologer og ledere i dagens debatt ironisk omtales som mullaer og imamer. Den slags språk må for det første oppleves som krenkende av mange muslimer, som jevnt over ser på sine hellige skrifter med en respekt som langt overgår et alminnelig norsk folkekirkemedlems aktelse for Bibelen. For det andre er dette selvsagt også et devaluerende språk om kristne teologer som ønsker å stå for en vederheftig bibelbruk i kirkens rom.
Dermed blir det min påstand at seriøs kirkelig bibeltolkning her hjemme er kommet i klemme mellom en ytterliggående kristenkonservatisme på den ene side og inntrykket av en koran-tolkning av islamistisk type på den annen side. Det truer med å sette utleggelse av hellige tekster generelt i vanry. Skrifttolkning blir nærmest noe suspekt!
Det er ikke mitt poeng å skjerme kirkelig bibelbruk for etterprøving. Ikke minst den lutherske kirke, som i sin tid ble skapt gjennom en fornyende skriftutleggelse, må tåle en levende, kritisk debatt om bibeltolkningen og dens metoder. Den kritiske brodd som her melder seg, skal minst av alt møtes med selvgodhet. Men og ikke mindre viktig seriøs bibeltolkning må heller ikke underkjennes på lettvinn måte.
For tydelighets skyld: Jeg nekter ikke for at det finnes fundamentalistisk tolkning av hellige tekster både på kristent og muslimsk hold. Det er en ukyndig og usortert omtale av det som vitterlig er reflektert bibeltolkning jeg opponerer mot. Den type nedlatende omtale man kan møte i dag, er ett av flere trekk som viser at norsk offentlighet, og her inkluderer jeg store deler av pressen rett nok med hederlige enkeltunntak ennå ikke har tatt temaet religion seriøst og bygget opp en akseptabel faglig innsikt på området. I dansk offentlighet tar dette seg noe annerledes ut, blant annet ved at man der nede nylig har opprettet to professorater i religionsvitenskap og jevnt over har en mer velinformert presse om saksfeltet.
Nå skal jeg ikke opptre som spesialist i korantolkning. Bibelutleggelse ligger meg nærmere. Den lutherske kirke har hatt omsorgsfull, filologisk anlagt bibelutlegning som en nøkkelfunksjon helt fra reformasjonen av på 1500-tallet. Reformasjonen falt i tid nært sammen med renessansehumanismen, med dennes vekt på tolkning av klassiske tekster på tekstkritisk og filologisk basis. Denne åndshistoriske kobling mellom reformasjonen og humanismen fikk varig betydning, slik at et grundig studium av Bibelen på grunnspråkene siden har vært en bærebjelke i luthersk presteutdannelse, i hvert fall i den tysk-skandinaviske tradisjon.
Dette begrunnes dypest sett i kirkens overbevisning om at Gud har åpenbart seg i historien, og at denne åpenbaring er bevitnet i Den hellige skrift. Det er derfor Skriften – utlagt i pakt med sakssvarende tolkningsprinsipper, i bevissthet om tekstenes historiske side – fremstår som øverste norm for tro og liv i kirken. Men denne type seriøst faglig arbeid er altså ikke uttrykk for bokstavrytteri eller fundamentalisme, slik grovkornet polemikk iblant vulgariserer de faktiske forhold. Mens tidene skifter, er skrifttolkning en seriøs virksomhet i kirken for innad å avklare troens innhold for menighetene og for utad å presentere det kristne budskap, slik at det kan "kontekstualiseres" inn i samtiden og – forhåpentlig – nå inn til mennesker på en relevant måte. Ved å holde Skriften som øverste norm, står kirken dessuten i mindre fare for å bli dirigert av vekslende, tidsbestemte – for ikke å si: motebestemte – autoriteter.
Norsk kirke- og religionsdebatt ville vinne i kvalitet ved å tilegne seg bedre kunnskaper, større saklighet, ryddigere begrepsbruk og fremfor alt: at man legger bort stemplende karakteristikker som bare forkludrer den offentlige samtale på et felt som vil tiltrekke seg alt større oppmerksomhet i tiden fremover. Religion som tema må ut av allround-journalistikkens omtrentlighet. Dette er et felt som krever innsikt på et høyere plan enn vi i dag altfor ofte erfarer spaltelangs.