Annonse
04:00 - 26. august 2005

Skjebnesvangert på UiO?

Annonse

Morgenbladet nr. 32 setter et prisverdig søkelys på spørsmålet om kunnskapens plass i akademia og hvorvidt vi bør ha eliteuniversiteter i Norge. Enda mer interessant hadde det kanskje blitt om Morgenbladets journalist hadde gjort noen egne undersøkelser – det er slående at nesten all dekning av endringene i akademia er debattstoff eller intervjuer med de samme velkjente aktørene.

Grunnen til at jeg blander meg inn i debatten er imidlertid ikke intervjuene med akademikerspaltistene, men den merkelige koblingen Morgenbladets leder gjør mellom artikkelstoffet og rektorvalget ved UiO 29. september. I klassisk tabloid stil proklamerer lederskribent Lena Lindgren både skjebnevalg og skjebnehøst ved UiO. Huff da! Blir ikke alle skjebneordene sittende fast i halsen på den tabloidkritiske kulturredaktøren?

Det skjebnesvangre ser for Lindgren ut til å bestå i en kamp mellom det gode og det onde. Det onde betyr økonomiske insentiver, despotisme, gjennomstrømmingstiltak og kunnskapsløshet, mens det gode er representert ved kamp mot insentiver, demokratiforsvar, lang studietid, kunnskapsfokus og akademikerprotest. Som en som står midt oppi valgkampen ved UiO er det vanskelig å kjenne seg igjen i dette skjebnetunge bildet – mange av de spørsmålene Lindgren nevner har vel rektorkandidatene mer eller mindre samme syn på.

Lindgrens kriterier er også på andre måter uegnet til å skille mellom “onde” og “gode” rektorkandidater. For eksempel har Kristian Gundersen, en av de reformkritiske kandidatene, gått i bresjen for å innføre systemet med pengeuttelling for forskningspublikasjoner – en insentivordning som er omstridt, og som mange av oss fra humaniora har jobbet hardt for å modifisere de siste årene. Det ser altså ut til å være fullt mulig å finne både det gode og det onde i samme kandidat.

Hva er det så som skiller rektorkandidatene? Synet på ledelse er ett viktig stikkord. Et annet er om pengene skal strøs tynt utover eller om noe mer skal brukes på særlig god forskning (jeg er for ordens skyld tilhenger av det siste og mener dermed at faglig ledelse er viktig). Kanskje aller viktigst er likevel synet på fortida versus nåtida. Den såkalte reformkritiske opposisjonen ser ut til å mene at det meste var bedre før: mer kunnskap, bedre arbeidsvilkår, mer dybde. Vi andre er ikke fullt så overbeviste nostalgikere.

For min del mener jeg at noen ting var bedre før, men at svært mye er bedre nå. Da jeg var student på 1980-tallet var undervisningsoppleggene mer rigide, småkongene sterkere, akademikerkvinnene færre, pedagogikken dårligere, eksamensformene mer autoritære, doktorgradsoppleggene syltynne og kravene for å få arbeid på universitetet betydelige lavere (ja da, jeg hadde også gode og inspirerte lærere innimellom, men nå setter jeg det på spissen). Det faglige innholdet var ofte tynt – det manglet i det hele tatt faglig intensitet og trøkk!

Konsekvensen var at mange av oss drev med andre ting – vi festet, tjente penger og drev studentpolitisk aktivitet for å få endret det som var dårlig. Det ville være ironisk om vi nå skulle bruke hele vår akademiske kraft på å lengte tilbake til skyteskivene for fagkritikken den gang.

Morgenbladet har tradisjon for å overraske. Jeg håper dekningen av akademia og rektorvalg fortsatt vil overraske og ikke drukne i skjebnetung nostalgi.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt