I alle diskusjoner om arbeidsinnvandring kommer dette argumentet: – Vi må jo ha folk til å utføre det arbeidet som vi innfødte ikke lenger vil ha! Hvem skulle vaske kontorblokker og sykehus, plukke jordbær og kjøre drosje om ikke folk kom fra fattige land og var sjeleglade for å få de jobbene som nordmenn er blitt for kresne til å påta seg?
Det vi har lett for å glemme, er at i alle fall i prinsippet er jobber akkurat så gode som nødvendig for å få dem besatt. Særlig der fagbevegelsen har liten oppslutning og innflytelse, som nettopp i “innvandrerfagene”, er det ikke nødvendig å øke lønningene, eller forbedre arbeidsmiljøet, så lenge det er nok søkere til jobbene. Jobbkvaliteten reflekterer de alternativer de potensielle søkerne har. De som ikke har noe å leve av, må godta hva som helst.
Skal en få noen til å gjøre jobber av et visst attraktivitetsnivå, må en sørge for at det finnes folk tilgjengelig som bare har dårligere alternativer. Det kan gjøres ved å redusere attraktiviteten ved det de aktuelle innfødte rekruttene driver med, som da de som eide Storbritannia jagde folk bort fra småbrukene sine under den industrielle revolusjon. Eller en kan åpne for rekruttering fra fattigere land.
I vår egen etterkrigshistorie kan vi finne diametralt motsatte eksempler: Det var arbeidskraftmangel i alle byer, altså full sysselsetting. Men det nasjonale arbeidsmarkedet måtte tas for gitt, slik at om en hadde problemer med rekrutteringa til visse jobber, måtte de gjøres mer attraktive. Slik forsvant førkrigstidas byfattigdom, og forskjellene mellom borgerskapet og de som måtte gjøre det nødvendige, elementære arbeidet i samfunnet ble raskt redusert.
I det øyeblikk vi lager åpne kanaler mellom rike og fattige lands arbeidsmarkeder, sørger vi for å skaffe rekrutter med svært dårlige alternativer til de minst attraktive jobbene i det norske økonomiske samfunnet. Slik skaper vi jobber “som nordmenn ikke lenger vil ha”. Innvandrerfagene sakker akterut, og arbeidskraftimport blir en permanent nødvendighet. Det er altså ikke bare oljepengene som gjør at vi risikerer at Norge blir et slags Kuwait, med et innfødt borgerskap som betjenes av en underklasse der også mange innfødte må finne seg en plass.