Debatt

Hvem styrer byen?

For første gang i menneskets historie bor størstedelen av verdens befolkning i urbane strøk. Samtidig reduseres det offentliges rolle, mens markedet får større innvirkning på byplanleggingen.

I vårnummeret av magasinet Byggekunst skriver Elin Børrud ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo at byutvikling er blitt prosjektenes, og ikke lenger planenes arena. Den offentlige planleggingen er blitt erstattet av uforpliktende slagord, hevder hun, og viser til hvordan det nå er de profesjonelle utbyggerne som setter dagsorden og definerer innhold og tempo i byutviklingen, fremfor de tradisjonelle, fagutdannede planleggerne.

Byutvikling har i de siste tiårene vokst seg til en uavhengig, omfattende og kompleks sektor, der privat kapital, partnerskapsbaserte samarbeid og flytende nettverk av ulik karakter, på ulike nivå, og mellom private og offentlige interesser er betegnende. Særlig tydelig ser vi hvordan det offentliges rolle reduseres, mens markedet har fått større innvirkning. Dessuten ser vi hvordan kultur- og opplevelsesfeltet stadig får større makt, og hvordan arkitekturen i større grad er blitt et redskap for den kommersielle merkevareindustrien.

Dette er ikke uproblematisk, og stadig oftere stilles det nå spørsmål om dagens planleggingsfag, og også politikerne, rett og slett mangler velutviklede og skikkede verktøy for å møte en ny virkelighet. Endringer knyttet til globalisering og avindustrialisering har skapt nye urbane klima. Sammen med strukturforandringer knyttet til privatisering, kommersialisering og forbruk samt fremveksten av kunnskaps- og opplevelsessamfunnet, har feltet blitt stadig vanskeligere å orientere seg i.

I større grad enn tidligere må byplanleggere nå søke til samfunnsvitenskapen for å finne svar, fremfor til mer tekniske fagfelt som arkitektur og ingeniørfag. Sistnevnte har tradisjonelt sett preget miljøet, og må ta noe av skylden for at faget kritiseres for å være for teknisk. Om fagspråket blir for hemmelig, distanserer byplanleggingen seg fra brukergruppene som den i siste instans angår mest.

Det blir også hevdet at dagens planlegger har for liten bevissthet om verdi- og holdningsmessige endringer de siste tiårene. Blant andre har den franske filosofen Henri Lefebvre argumentert for hvordan det postmoderne storbymennesket i økende grad tror på verdien av “det flerkulturelle fellesskap”, med holdninger om likeverd og respekt i bunnen. Lefebvre, og flere med ham, som den amerikanske sosiologen Richard Sennett, bruker begrepene “civility” og “respect”: Det å være aksepterende i møtet med “den andre” er trendy, mens frykt blir mindre verdsatt. De to kan sammenliknes med Richard Florida i måten de understreker hvordan det flerkulturelle rett og slett er blitt et sentralt premiss for storbyer som vil lykkes.

Lefebvre og hans likesinnede hevder at Byplanleggerne og de private utbyggerne derimot fortsetter å legge til rette for det motsatte, nemlig byrom som gir grobunn for avstand, og i verste fall klassedeling og segregering. Selv i vesle Oslo ser vi tendenser til gettoifisering og hvordan nye, attraktivt beliggende utviklingsprosjekter kun retter seg mot etablerte og velbeslåtte kjøpersegmenter. Dette skaper ikke en by tilpasset reelle krav og ønsker hos størstedelen av befolkningen og holdninger hos den oppvoksende generasjon. Snarere er det en kopi av planlegging som fungerer for en heller marginal gruppe – de aller rikeste, som finner trygghet i å barrikadere seg mot omverden.

Heldigvis ser vi en rekke tegn på et urbanismefag i utvikling. Ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo er det opprettet en tverrfaglig mastergrad i urbanisme, og liknende studier utvikles ved sentrale læresteder, nasjonalt som internasjonalt. Selv universitetet, som tradisjonelt ikke har hatt arkitektur som fagfelt, tilbyr etter hvert tverrfaglige urbanismestudier og kurs i urban utforming/design.

Dette uttrykker redusert avstand de ulike tradisjonene imellom. Man snakker om en ny tverrfaglighet – om praksiser som fortsatt består av arkitekter, men også i større grad økonomer, samfunnsgeografer, sosiologer, antropologer, historikere, psykologer, sosialarbeidere og gjerne også kulturarbeidere, skuespillere og scenografer. Ved lærestedene blir det viktig å tilnærme seg hverandres språk og kommunisere på bakgrunn av ulike innfallsvinkler til feltet, for så å ta denne kompetansen videre ut i praksis.

I årets stortingsmelding om næring og kultur blir behovet for oppdaterte innfallsvinkler til feltet understreket spesielt. Når så mange strukturelle vilkår for byutvikling er skiftende, trengs tidsriktige perspektiver og planleggingsverktøy. Hva er mer naturlig enn å lære dem på skolebenken?

Karl Otto Ellefsen, rektor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, har de siste årene stadig gjentatt hvordan særlig arkitekter er i ferd med å få det tøffere i dagens klima. En av hans kjepphester er at arkitekturen som disiplin må søke utover og lære seg å operere på andre arenaer enn tidligere. En viktig årsak til dette, er at fremtidens urbanismefag må kunne imøtekomme ikke bare nye holdninger og verdier, men også nye styringsprinsipper på et maktfelt i tilsynelatende fri flyt.

Til tross for at enkelte svært vellykkede byer, deriblant Barcelona, holder fast ved en sterk offentlig planmyndighet og ideen om den sterke mann på toppen, ser man også mange steder, som for eksempel i London og Oslo, hvordan planprosesser stadig blir mer ansvarsdelte, fordelt på ulike partnere. Vi ser hvordan endringer arbeides fram gjennom forretningsmessige samarbeid på ulike nivåer og hvordan eierskap og økonomisk forpliktelse fordeles på flere, både private og offentlige. Hovedstadsaksjonen har vært et utpreget eksempel på dette. Det samme gjelder utbyggingen av Seilet og Bjørnsonhuset i Molde.

Denne ferske tradisjonen, kalt “urban governance”, kan ha sine fordeler, ikke minst med hensyn til at makten fordeles på flere, og at man på den måten kan argumentere for økt demokrati. Samtidig har beslutningslandskapet også blitt mer tåkelagt og uoversiktlig. For hvem er det egentlig som tar de endelige beslutningene, når alt kommer til alt? Hvilke interesser kjempes det for? Besitter de som tar avgjørelsene rett kompetanse? Er det fortsatt mulig å overvåke og kvalitetssikre prosessene? Og hvor kan befolkningen henvende seg med et økende behov for innsikt?

Norske Arkitekters Landsforbunds tidligere leder, Ketil Kiran, har vært ute i media flere ganger og understreket behovet for en faglig arena der slike trekk ved dagens byutvikling kan debatteres og problematiseres. Dette gjentas også i den tidligere nevnte stortingsmeldingen om kultur og næring.

I Norge finnes en rekke utdanningsinstitusjoner, instanser og organisasjoner som befatter seg med planrelaterte spørsmål til daglig, men samtidig er det ingen som direkte fører fanen som watchdog eller paraplyorganisasjon. Det finnes ikke et samlende nettsted der man kan følge en offentlig debatt og holde seg faglig oppdatert, og det er ingen som virker samlende utad, eller som opplagt fungerer som døråpner inn til feltet.

Dette tomrommet har det, de siste årene, vokst frem et engasjement og en vilje til å fylle. Med Norsk Form som sekretariat, har Norske Arkitekters Landsforbund, Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, Universitet for miljø og biovitenskap og Oslo kommune gått sammen, med mål om å skape et felles diskusjonsforum. Prosjektet er døpt “TAB”: Tverrfaglig Arena for Byutvikling.

Blant de internasjonale foredragsholderne som gjestet Oslo i forbindelse med lanseringskonferansen i mai, var blant andre Jens Kvorning, som er professor i urbanisme og landskapsarkitektur ved Kunstakademiets Arkitektskole i København. Kvorning etterlyser større engasjement og sosial bevissthet blant dem som skal utforme de urbane omgivelsene: Det handler ikke om å overta politikernes rolle, men snarere om å åpne opp, bremse ned og stille kritiske spørsmål. Arkitekturen og planleggingen kan bare fornye seg ved i større grad å sette den samfunnsmessige dagsorden, og ikke fortsette å kikke innover, slik man har lange tradisjoner for. Byplanlegging skal tross alt gi materielle svar og løsninger på samfunnsmessige utfordringer, ikke skape enda større avstand, understreker professoren. Kvorning tydeliggjør dermed litt av utfordringen for dem som sørger for tingenes tilstand i byene våre: Kom ut, kom fram!

kilder:

Dansk Byplanlaboratorium – Om fornyelse av byplanleggingen.

Urban Age, Cities Programme, London School of Economics.

“Det temporære som planleggingsstrategi for en kreativ by”, av Alv Skogstad Aamo.

Mer fra Debatt