Etter hvert som det akademiske elfenbenstårn gradvis rives ned, delvis av studenters innflytelse, delvis av påvirkning fra samfunnet utenfor, titter dets makthavere bekymret ut av gluggene og misliker det de ser. Den nye makt- og landskapsformasjon gis av dem ulike navn, det være seg "IKEA-universitetet" (Hylland Eriksen i Morgenbladet i forrige uke) eller "fastfood-universitetet" (Hagtvet samme sted).
I forrige ukes Morgenbladet lar fire av disse tårnbestyrere sin stemme bli hørt. Hagtvet, Hylland Eriksen, Kolstad og Neumann profeterer alle om et bedre universitet, et universitet for eliten der studenter og forskere lever i lykkelig symbiose, et universitet med glansen av utenlandske universiteters og forskningsmiljøers misunnelige blikk.
Deres drøm er drømmen om det humboldtske universitet. Et universitetssystem hvor individets dannelse og koblingen mellom forskning og utdanning står i fokus, et universitet hvor eneste vei videre for studentene er den akademiske karriere. Dets prinsipp om frihet og atskillelse fra resten av samfunnet kan også tolkes som lukkethet og manglende dialog med den historiske kontekst institusjonen befinner seg i.
På den andre side står tanken om et åpent universitet. Et universitet som er forpliktet og ansvarliggjort i forhold til samfunnet rundt. Et universitet som er i stadig dialog med den sosiale og kulturelle kontekst, som er fleksibelt, og som har mot til å forandre seg i tråd med verden utenfor. Det er et universitet som anerkjenner sitt moralske ansvar for studentenes fremtidige muligheter, og som ser at en universitetsutdannelse skal åpne dører til et godt arbeidsliv utenfor universitetet.
Hagtvet, Kolstad og Neumanns prosjekt er å fremme drømmen om det humboldtske, lukkede, universitet, ikke å bidra til en kvalitetsheving på universitetene. De glemmer at kvalitetshevingen skjer ved de norske universitetene i dag. Kvalitetsreformen har gjort utdanningstilbudet bedre, og universitetene mer attraktive for dyktige studenter. Konkurranse mellom flere universiteter gjør at hvert enkelt må skjerpe seg for å få studenter. Økningen i antall søkere til høyere utdanning, for eksempel den enorme økningen ved UiO, gjør konkurransen om plassene høyere, og studentene bedre. Kolstads kommentar, "Det er ikke lenger de mest motiverte som studerer, men de som blir fortalt av andre at universitetsutdannelse er bra", fremstår som parodisk med tanke på at kravene for å komme inn på engelsk ved UiO høsten 2005 var 59,3 poeng, etter første opptak sto 525 håpefulle studenter på ventelisten. På allmenn litteraturvitenskap var opptakskravet 56,5 poeng. Ved Humanistisk Fakultet (HF) er i dag alle bachelorprogrammer lukket. Det er altså ikke bare profesjonsstudier det er vanskelig å komme inn på. Og når HF kommer på en historisk 16. plass i The Times Higher Education Supplements rangering av "Arts and humanities"-fakulteter i verden, samtidig som HF er et typisk eksempel på masseuniversitetet, synes Kolstads ønske om å halvere studentmengden som et mildt sagt drastisk tiltak.
Så hvorfor ønsker de da så radikale endringer i systemet? La oss se på Neumanns forslag om å skape et “superuniversitet” for den kulturelle elite. Her skal professorene gi utdannelse til dyktige Ph. D.-studenter, og slippe uviktige byrder som for eksempel opplæring av bachelorstudenter. Sett at Norges økonomiske elite kom med et parallelt forslag. De bedrifter som makter å produsere mye økonomisk kapital skal samles på ett sted, la oss si i Nordland. Nordland skal så være fritatt fra vanlige forventninger fra staten, og dets bedrifter skal garanteres monopol på de varer de produserer. Makten skal samles og maktherrene skal være få. Ikke bare vil slike forslag være totalt uspiselige for størstedelen av norske politikere, men det ville neppe være måten å bidra til større verdiskapning i Norge.
Hagtvet stiller seg bak Neumanns ønske, selv om det i hans bilde ikke skal være ett universitet, men noen få, som skal huse den akademiske elite. Vi studenter ønsker naturligvis en kvalitetsheving på universitetene, men når kvaliteten oppstår, ønsker vi ikke å skille den ut og flytte den vekk! Vi tror dette er feil tilnærming til kvalitetsheving. Det er tvert imot kvalitetshevende at mange aktører konkurrerer om å være best. At flere institusjoner har mulighet til å tilby doktorgrader er et insentiv til å heve kvaliteten både på forskning og undervisning. Mangfold i forskningsarenaer er en forutsetning for mangfold i forskningen. Blikkene som skal komme fra de akademiske miljøene; deres analyser, deres kritikk og konstruktive forslag; må ikke ensrettes, men være mangfoldige! Ønsker herrene Hagtvet og Neumann monopol på den akademiske sannhet?
I Aftenposten 22. november 2004 uttaler Hagtvet at det faktum at studentene – "turister i systemet" – og ikke-vitenskapelig personale siden 60- og 70-tallet har fått innpass i universitetsdemokratiet, har ført til "prioriteringer som går på tvers av kjernevirksomheten" og at "nettopp faglig kvalitet er blitt ofret". Men kvaliteten har gått opp! Ifølge boken Forskning ved universitetene – rammebetingelser, relevans og resultater med redaktørene Magnus Gulbrandsen og Jens-Christian Smeby (Cappelen, mars 2005) produserer hver vitenskapelig ansatt 30 prosent mer i 2001 enn i 1981. NIFU STEP har funnet at det i 2003 for første gang publiseres flere artikler av norske forskere med internasjonalt samforfatterskap enn uten, i 1981 var andelen cirka 20 prosent. Det betyr at våre forskere i dag er langt bedre anerkjent internasjonalt enn før.
Neumann, Hagtvet og Kolstads uttalelser demonstrerer at de hverken har ønske eller vilje til å bidra i den videre kvalitetsheving på universitetene. Studentenes erfaring tilsier at hovedansvaret for dette arbeidet ligger hos de vitenskapelig ansatte, og deres forslag er et forsøk på å slippe vekk fra dette ansvaret. Vi deler Hylland Eriksens ønske om desentralisering av makt, og ansvarliggjøring av professorene. Det er de vitenskapelig ansatte som må utvikle fagene slik at de er relevante for studentenes fremtid, som må samarbeide med arbeidslivet om prosjekter og møtearenaer for å spre kunnskap om studentenes kompetanse, og det er de som må skape et godt læringsmiljø for studentene. Ikke minst er det de som er ansvarlige for at det eksterne tilsynet med fagene er velfungerende. Vi er enige med Hylland Eriksen i at det på mange fag er for mange studenter per vitenskapelig ansatt, men likevel er det ofte slik at dårlig oppfølging av studentene ikke skyldes liten arbeidskapasitet, men manglende vilje og entusiasme hos professorene. Til tross for dette håper og tror vi at de fleste vitenskapelig ansatte er hjertens interessert i å bidra i den videre kvalitetsheving på universitetene.
Studentene støtter naturligvis alle gode forslag som kan heve kvaliteten ved våre universiteter. Men vi kan ikke støtte systemkonservative og reaksjonære forslag som motiveres av frykten for det åpne universitet. Elfenbenstårnets desillusjonerte makthavere vil fortsette sin klagesang, men møter hos oss døve ører. Vår vei går videre fremad mot det åpne universitet.