Annonse
04:00 - 29. juli 2005

Vi blir rikere og friskere, men føler oss dårligere og dårligere.

Annonse

Det Torbjørn Røe Isaksen skal ha med sitt essay; “Svakhetens Moral” i Morgenbladet 24. juni, er all ære. Som leder av unge Høyre, skal han ha all ære for å ha fremmet en debatt som politikere ikke tør ta i. Som ikke-politiker, men forsker på feltet og forsvarer av velferdsstaten grunnideer, er det tragisk å være vitne til at SVs og Aps forsvar av velferdsstaten ikke forholder seg til det gullkorn Isaksen har plukket opp.

Gullkornet i Isaksens essay handler om at velferdsstaten kontinuerlig utvider sitt virkefelt – at stadig flere livssituasjoner som mennesker kan komme opp i – kvalifiserer til en eller annen form for bistand. Velferdsstatens ekspansjon øker ikke bare de offentlige utgifter, men bidrar til ikke-tilsiktede kulturelle endringer og dyptgripende mentalitetsendringer blant folk.

Dette har Røe Isaksen helt rett i, men det er også det eneste han har. Det er urovekkende at ingen av de politiske partiene kan gi ham anerkjennelse for å ha plukket opp dette gullkornet, og samtidig forvare velferdsstatens grunnideer. Dette forteller at vår velferds fremtid er altfor viktig til å overlates politikere, selv om det er nettopp det den er. Vi befinner oss i en catch-22-situasjon.

Men det er ikke bare politikere som “går utenom” Isaksens poeng. Jurister, medisinere, psykologer, utdanningsinstitusjoner som fôrer velferdsstatens med nye profesjoner som skal bistå nye marginaliserte grupper av mennesker, ser ikke at “den enes nød, er den andres brød” – ser ikke at de er en del av medikaliseringen av samfunnet. Medikalisering av samfunnet oppstår når stadig nye former for livsubehag redefineres av eksempelvis medisinere, jurister eller psykologer, og underlegges behandlings- eller bistandstiltak.

Hvor potent kritikken av denne dynamikken er, fikk vi demonstrert da psykiater Einar Kringlen på Skavlans “Først og Sist” uttrykte at krisepsykiatrisk intervensjon overfor eksempelvis en busslast med unger som velter forsiktig i en veikant, i beste fall er sløsing med penger. I den etterfølgende debatten i presse og fjernsyn, ble han satt på plass som hard og umenneskelig og lite faglig orientert om det forebyggende. Sagt på en annen måte; Kringlen ble som alle andre som berører det gullkorn som Røe Isaksen har plukket opp, konfrontert med sin inhumane- og elitistiske syn på mennesket.

Politikere som er ute på stemmesanking eller ansvarlige for helse- og sosialprofesjonsutdanninger med krav om å tjene penger hengende over hodet, våger ikke å sette en grense for hva velferdsstaten skal ta ansvar for. De tør ikke innta det enkle prinsipielle standpunkt til eksempelvis den nye “folkesykdommen” – overvekt, at problemet stort sett løses hvis folk spiser mindre og beveger seg mer. På jakt etter stemmer og studenter (penger), ikler de seg humanismens velmenende språkdrakt, men som profesjonelle tyver stjeler de hverdagsproblemer fra folk, uten å se at tyveriet forarmer folks tro og evne til å håndtere eget liv – at de er en del av medikaliseringen av samfunnet – velferdsstatens ekspansjon. Overfor det enkelte offer som de ulike mediene elsker å gi et ansikt, blir politikere og velferdsstatens profesjoner stående i en catch-22-situasjon; de kan ikke annet enn å love hjelp.

Jeg kan være så enig jeg bare vil med Audun Lysbakkens (SV) analyse av hvordan kapitalismen marginaliserer stadig nye grupper og hans mer sosialøkonomiske forsvar av velferdsstaten 14. juli i Morgenbladet. Men så lenge han ikke viser forståelse for at velferdsstatens ekspansjon også har kulturelt sett negative og ikke-tilsiktede konsekvenser, blir han mer en retorisk enn reell forvarer av velferdsstaten.

Som venstresosialist kunne han eksempelvis referert til Jürgen Habermas` analyse av hvordan systemverdenen innenfor kapitalismen ekspanderer og kolonialiserer livsverdenen. Han kunne vist at Isaksens gullkorn er plukket ut av enhver analysesammenheng, og bare handler om den ene siden av velferdsstatens dobbeltkarakter: Om forarming av folks evne til å løse egne livsproblemer, men ikke om velferdsstatens forsikring mot urett og nød ved sykdom og arbeidsledighet.

For ifølge Habermas blir systemverdenen styrt instrumentelt ut fra penger og juss og uavhengig av språklig meningsdannelse og normer, mens bunnlinjen i livsverdenen er språklig og mellommenneskelig meningsdannelser, normer og rester av tradisjon. Når systemverden kolonialiserer livsverdenen – trenger inn i livsverdenens kjerneområder, omskaper systemet livsverdenen i sitt bilde. Men livsverdenen kan i prinsippet ikke baseres på en instrumentell logikk – uavhengig av normer, tradisjoner for hvordan eksempelvis forstå og håndtere livets ulike gleder og sorger – uten at de kvaliteter vi forbinder med den ødelegges. Når det likevel skjer, får vi ifølge Habermas normoppløsning, meningstap og økning av psykopatologier. Dermed blir systemets behov for profesjonell hjelp større. Ekspertkunnskapens språk og forståelseshorisonter overtar enda litt mer, og dermed mister folk enda mer troen på sine evner til å forstå og løse egne livsproblemer ut fra sin livssammenheng: Vi er blitt rikere og friskere, men føler oss dårligere og dårligere som professor i sosialmedisin Peter Hjort en gang uttrykte det.

Hvis valgkampen skal dreie seg om kampen om velferdsstaten, må den ikke bare dreie seg om hvordan den skal avvikles ved å strupe kommunene økonomisk, men hvordan den på bevisst politisk grunnlag skal kunne avgrenses. Denne avgrensningen av velferdsstatens virkefelt må ikke overlates høyresiden.

Runar Bakken

Førstelektor ved Høgskolen i Telemark

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt