Verdensbankens betydning i de globale utviklingsprosessene er blitt mer sentral de siste ti årene. Også for Norge. FN-systemets svakheter er vel dokumentert, og har banet veien for Verdensbankens økte innflytelse. Men det må også erkjennes at Verdensbankens tilnærming er kraftig forbedret og gjør at ultra-venstres rituelle karakteristikk av Verdensbanken som en nyliberal bastion er urimelig.
Men dessverre er ikke bankens styringssystem endret i takt med økningen av kvaliteten. Derfor kan Norge komme i en klemme fordi det udemokratiske styringssystemet ledet til valget av Paul Wolfowitz som ny president. Det kan tenkes at banken igjen blir dreid i en neoliberal retning og bli mer et instrument for USA enn for verdenssamfunnet. Da vil også bankens ledende rolle som utviklingsaktør bli meget problematisk.
Den viktigste svakheten er bankens pendling i selvforståelse mellom det å være bank og det å være bistandsorganisasjon. Dette gjør det vanskelig å etablere en reell ansvarlighet, og leder ofte til ansvarsfraskrivelse. I Morgenbladets intervju med Ian Johnson, visedirektør for sosial og bærekraftig utvikling, er dette meget tydelig. Verdensbanken er en bank som låner ut penger til utviklings- og gjenoppbyggingsprogrammer, med forventning om at lånene blir betalt tilbake.
Det prinsipielle problemet ligger ikke primært i styringsstrukturen eller betingelsene for utlån, men at den ulikt alle andre banker ikke tar noen risiko ved utlån. Verdensbanken lar nemlig aldri en klient slå seg konkurs og praktiserer heller ikke avskrivning av ubetalbar gjeld. Derfor vokser gjelden hele tiden selv om alle vet at gjelden aldri kan bli betalt, og knapt bør bli betalt, siden lånebetingelsene hadde mange svakheter da lånet ble gitt.
Regjeringer, særlig i nord, gir Verdensbanken nøkkelrollen i utviklingen og administreringen av det internasjonale samfunns bistandsarbeid. Forbauset registrerer en hvor liten vekt det legges på den fundamentale forskjellen mellom det å ville realisere fattiges rettigheter, og det å skape økonomisk bærekraftige låntagere i Verdensbanken. Å påpeke den dobbelte identiteten er gjort ofte, men må gjentas.
Tidligere fremsto Verdensbanken som en bank med lukkede prosedyrer, utilgjengelig for reell politisk og faglig debatt. Nå er dette annerledes. I utviklingsdebattene fremstår banken nå mer som konsulent. Den gir råd om hvordan lånetagere bør opptre og det hevdes at det er opp til låntager å bestemme om rådene skal følges. Innenfor brede rammer kan landene velge uten at bankens ofte meget detaljerte råd er å oppfatte som kondisjonalitet. Som sanne konsulenter erkjennes det også stadig oftere at rådene som ble gitt ikke var de beste. Men, som Ian Johnson sier, ingen er perfekt og i en lærende organisasjon må en akseptere at kunnskapen utvides og innsikten øker.
Problemet er imidlertid at Verdensbankens dårlige og uansvarlige råd ledet til at mottagerlandene tok opp lån og satte seg i gjeld. Ulikt konsulenter tok ikke banken seg betalt og ferdig med det, men de lånte ut penger til dårlige prosjekter og korrupte diktatorer. Resultatet er gjeldskrisen. Men likt konsulentselskapet tar ikke banken ansvar for konsekvensene av den uansvarlige utlånspraksisen. Tvert om holder de låntagerne fast i gjelden og nekter fortsatt å slette den.
Det er på tide at ansvaret plasseres hos Verdensbanken selv. Det bør gi grunnlag for en større mandatdiskusjon og restrukturering. Det aller viktigste er at bankens forståelse av utvikling og gjenoppbygging må bindes opp til den konsensus verdenssamfunnet er i ferd med å danne om utviklingens kvalifisering: En bærekraftig utvikling er at alle mennesker og fremtidige generasjoner skal få oppfylt alle sine menneskerettigheter, og der de som lever i absolutt fattigdom skal gis prioritet.
Dagens situasjon, der statene lar sitt mektigste multilaterale instrument i finansieringen av utviklingsprosesser opptre med så stor grad av uansvarlighet og utydelighet, kan ikke fortsette.
Atle Sommerfeldt
Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp