Tre vise menn sa i et sentimentalt øyeblikk (Morgenbladet 17. juni) at arkitekter er erstattet av maskiner. Finnes den følsomme streks fortreffelighet?
Jan Carlsens intervju av tre fremragende norske illustratører fikk oss en ellers rolig lørdag formiddag til å sprute caffe latte ut nesa. Heldigvis har ikke alle illustratører med akvarell-fetisj nok perspektiv til å oppdage sin egen, pinlige utilstrekkelighet. Ny teknologi har alltid vært vanskelig for noen, som en uhelbredelig sykdom i tre stadier. Det kan illustreres ved to historiske hendelser:
a) Oppdagelsen av stål som konstruksjonsmateriale.
b) Oppdagelsen av datamaskinen som tegneverktøy.
Stadium 1: Fornektelse teknologi som trussel.
Den kalde, onde teknologien. Maskinen som hersker over mennesket, erstattet av et lite klikk.
a) Stål etteraper gamle former gotiske katedraler i stål: Eugène Viollet-le-Duc (1814-1879).
b) Autocad, den digitale linjal (første versjon 1982).
Illustratørene er tydelig redde og uvitende om teknologiens muligheter. De betrakter datamaskinen som fremmed og umenneskelig, kald teknologi som aldri kan formidle håndtegningens intimitet. Gamle mennesker mener alt var bedre før.
Stadium 2: Aksept teknologi som hjelpemiddel.
Orden igjen: Mennesket har makten, maskinen tjener kun som muliggjører.
a) Stål kan realisere ny formgivning Crystal Palace (1854).
b) Maskin effektiviserer nye former Guggenheim Bilbao (1997).
Illustratører innrømmer allikevel at dataverktøyet kan effektivisere deres hverdag og tjene som underlag for de tårevåte akvarellene. Deres pragmatiske holdning undervurderer teknologiens potensial.
Stadium 3: Beherskelse teknologi som kunnskap.
En ny verdensorden. Først nå kan meningsfulle utvekslinger mellom maskin og menneske finne sted. Kyborgen skaper en ny virkelighet.
a) Stålet får sin egen logikk Eiffeltårnet (1889).
b) Ny teknologi som ny forståelse Greg Lynn Form (urealisert).
Nye verktøy fører til ny estetikk. Verktøyet, enten det er penn eller maskin, kan brukes både bra og dårlig. Å påstå at pennen alene kan formidle den “mellommenneskelige målestokken, opplevelsesaspektet, livet i og mellom husene” er i beste fall naivt, i realiteten ignorant.