Under overskriften «Svakhetens moral» i sist nummer av Morgenbladet forsøker lederen av Unge Høyre å sette velferdsstaten under lupen. Han er inne på viktige poenger, men konklusjonen er rimelig avskrekkende for dem av oss som tror på en liberal velferdsstat.
I sin streben etter intellektuell refleksjon langer Torbjørn Røe Isaksen særlig ut mot tanken om samfunnslønn også kalt garantert minsteinntekt eller borgerlønn. Argumentene hans viser at han umulig kan ha holdt seg oppdatert på debatten om borgerlønn på en stund. For Røe Isaksen handler det meste om at verden kan deles inn i de som jobber og de som er for sjuke eller late til å jobbe. Så enkel er virkeligheten heldigvis ikke. Det vil alltid være mennesker som av ulike grunner faller utenfor det ordinære arbeidslivet selv om de gjerne vil delta. Dessuten er det flere måter å bidra til samfunnet på enn gjennom ordinært lønnet arbeid.
Vi er enige om sosialistenes umyndiggjøring og klientifisering av folk. Det henger sammen med deres behov for å styre og deres frykt for en frihet som gjør at folk kan komme til å velge annerledes enn de selv vil at de skal gjøre. En liberaler vil ha mer frihet og mer ansvar.
Det er i den andre enden av skalaen konservative Røe Isaksen svikter og ender i tradisjonell høyrepolitisk moralisering. I sin konsekvens fører det til den politikken Erna Solberg prøvde seg på mot asylsøkere med endelig avslag nemlig en total overgivelse til seg sjøl uten rettigheter, uten tak over hodet. Heldigvis sørget KrF og Venstre for at dette ble endret. Det er uverdig å skremme folk til handling gjennom trusler om den totale nød.
For liberalere handler borgerlønn om verdighet og forenkling. Det handler om at en moderne velferdsstat skal tilby en grunntrygghet til de av borgerne som ufrivillig faller utenfor lønnet arbeid. Venstres borgerlønn handler ikke om betingelsesløst å dele ut offentlige penger til kreti og pleti. Det handler om en grunntrygghet, hvor du samtidig får rett til en forpliktende individuell tiltaksplan. Det handler om et system som erstatter noen av dagens behovsprøvde og klientifiserende ytelser og som gir folk tilbake verdigheten og styring over sitt eget liv
Det er hevet over tvil at den norske velferdsstaten har sviktet på en rekke vesentlige punkter. Blant annet har den ikke klart å hindre systemfeil som gjør at veien fra sosialhjelp til lønnet arbeid er lang og kronglete. Den har ikke klart å hindre at stigmaet knyttet til sosialhjelp er stort og at byråkratiet rundt de offentlige ordningene er tidvis abnormt. Men å drive politikk ikke er det samme som å drive butikk. Å bygge et liberalt velferdssamfunn handler om å gi verdighet og velferd. Det handler om å møte borgeren og ikke klienten.
Høyre har møtt Røe Isaksens utspill med distanse, og det er bra. Det ytre høyre-synet på velferd som Unge Høyre-lederen forfekter, kommer sjelden ut av sporet som sier at enten er du for syk eller så er du i lønnet arbeid og noe annet er å snike seg unna. Holdningen er totalt ufleksibel og den dømmer mennesker etter hvor mye arbeid i tradisjonell forstand de klarer å oppdrive og utføre. Så konservativ kan man altså bli selv om man representerer et ungdomsparti.