Torbjørn Røe Isaksen, leder i Unge Høyre, advarer i Morgenbladet 24. juni sitt eget moderparti mot “det ekstreme sentrum”, som han hevder er med på å videreutvikle et klientsamfunn hvor folk rett og slett ikke eier skikkelig arbeidsmoral.
Torbjørn Røe Isaksen mener at de som mottar penger fra staten mister sin verdighet. Syke, gamle, arbeidsledige og andre stønadsmottagere bør merke seg at Unge Høyre-lederen synes det er umoralsk og uverdig å motta hjelp fra staten en kortere eller lengre periode. Jeg er glad han er så tydelig i sin tale om hva som er god moral; nemlig det å greie seg selv og ikke være avhengig av andre, i hvert fall ikke staten og andre folks skattekroner. Det er det vi bittert kan kalle “skikkelig arbeidsmoral”. Røe Isaksen representer utvilsomt det nye Høyre. I dette verdensbildet er en vellykket stat den som går godt økonomisk. Et stort antall trygdemottagere og andre som betaler lite eller ingen skatt vil telle negativt her. Hvorfor måles ikke statens suksess i graden av hvordan folk har det? Jeg synes det illevarslende når det å arbeide anses for å være den fremste moral i samfunnet. Vi får en stat som stiller spørsmål ved folks troverdighet hvis de er syke, funksjonshemmet eller arbeidsledige. (Fattigdom kan skyldes personlige valg, antyder Røe Isaksen, og her får jeg uvitenheten hans i vrangstrupen.) Det offentlige blir en sektor som lager effektive og kostnadsbesparende systemer som behandler folk som om de er klin like og ikke individer. Vi får også en kronisk underbemannet offentlig sektor med dårlig tid, slitne ansatte og kontinuerlige budsjettnevroser. Dette går selvsagt på bekostning av både enkeltmenneskenes velferd og faktisk også et levende politisk fellesskap.
For det er umulig å ha et levende politisk samfunn, hvor et mangfold av menneskelighet og meninger utfolder seg, når staten skal være den fremste utøver av forakt for individet og forsvarer av en beinhard arbeidsmoral. En slik nådeløs arbeidsmoral skaper dårlig samvittighet omtrent uansett om man jobber eller må gå på trygd en periode. En gang i tiden var Unge Høyre opptatt av individet. I dag er tydeligvis kapitalismens kår det viktigste. Men mennesket er langt ifra først og fremst arbeidskraft! Menneskets verdi i fellesskapet ligger faktisk på andre plan. I en politisk og kulturell sammenheng synes jeg det dreier seg meningsutveksling i et levende offentlig rom hvor flest mulig av oss deltar. Det er få som deltar i offentlig debatt i Norge, og valgdeltagelsen synker. Politikkens mål må være et sterkt politisk fellesskap i befolkningen. Vi må våge å være mer opptatt av at folk skal ytre seg politisk enn om de går på jobb! Det handler om å ta vare på demokratiet.
Linn Beate Kaald Thoresen
MA i politisk teori, mastergradsstudent i idéhistorie