Annonse
04:00 - 08. juli 2005

Korrupsjon og underutvikling

De fleste land bruker en snever juridisk definisjon av korrupsjon, med fokus på bestikkelser og underslag. Det er imidlertid nødvendig med en bredere forståelse av korrupsjon for å forstå det fulle omfanget av fenomenet.

Annonse

Korrupsjon er ikke bare et u-landsfenomen, men finnes i alle samfunn. Det som gjør forekomsten av korrupsjon spesielt ille for u-land er de negative konsekvensene det har på tiltak rettet mot fattigdomsbekjempelse. Flere nye studier har bekreftet at korrupsjon er en av de aller største hindringer mot økonomisk utvikling i fattige områder i verden. Samtidig er det viktig at vi ikke behandler korrupsjon som et oppsamlingsbegrep for de fleste politiske og administrative problemer i utviklingsland. Korrupsjon er et komplekst fenomen, og mye av utfordringen handler om å få en nyansert forståelse av selve begrepet, samt kunnskap omkring hvordan det truer samfunnsutviklingen.

Hva er korrupsjon og hvem er taperne? Korrupsjonens flersidige natur gjør det problematisk å definere fenomenet. Dette fører ofte til forvirring og misforståelser om hva korrupsjon faktisk er. Fenomenet kan være tilfeldig når den er begrenset til bestemte politikere eller tjenestemenn, institusjonelt når korrupsjon er utbredt i bestemte institusjoner eller statlige departementer, og systematisk når korrupsjon er akseptert som en legitim måte å foreta dagligdagse handlinger i et samfunn. I tillegg skilles det ofte mellom grådighetskorrupsjon, som stort sett involverer aktører på toppnivå i politikken, byråkratiet og næringslivet, og nødvendighetskorrupsjon, som oftest involverer offentlig ansatte på lavere nivå. Her er det i tillegg snakk om mindre pengebeløp.

I de fleste land anvendes en snever juridisk definisjon av korrupsjon, med fokus på bestikkelser og underslag. Det er imidlertid nødvendig å anvende en bredere forståelse av korrupsjon for å forstå det fulle omfanget av fenomenet. Spesielt viktig er dette i forhold til aktiviteter som faller i en såkalt gråsone, herunder “vennetjenester” og “smøring”, noe som vi i den siste tiden også har fått erfare at finner sted i Norge. Dette er viktig, vi må unngå at korrupsjon kun forbindes med u-land, mens smøring og vennetjenester i rike land ikke blir ansett som en del av definisjonen og dermed heller ikke nødvendigvis blir oppfattet som fullt så problematisk.

De fleste studier av korrupsjon påstår at den hemmer byråkratisk effektivitet og har en negativ innvirkning på investering og økonomisk vekst i utviklingsland. Korrupsjon undergraver også politisk legitimitet, fordi folk mister tro på sine representanter og det politiske systemet. Taperne og de som lider mest er vanlige mennesker, og oftest de fattigste. Men det finnes også argumenter som peker på at korrupsjon faktisk kan forbedre tilstander i et samfunn som ellers er fullt av kompliserte og rigide lover og regler. Med andre ord; i slike situasjoner kan korrupte handlinger være en nyttig måte å iverksette visse tiltak og dermed dytte et ellers tregt system videre. Her bidrar korrupsjon til å “olje maskineriet”, og i mange tilfeller får en bestikkelse fortgang i byråkratiske beslutninger.

I det siste har det også vært interesse for å undersøke om noen former av korrupsjon er bedre enn andre. Det hevdes for eksempel at Indonesia og India er like korrupte, men at økonomien i Indonesia har utviklet seg raskere enn i India. Pranab Bardhan, en kollega fra Berkeley universitet, påpeker at forskjellen kan forklares med at korrupsjon i Indonesia tradisjonelt sett har vært mer sentralisert og dermed mer forutsigbar. I India er korrupsjonen mer fragmentert og preget av anarki, noe som bremser den økonomiske veksten.

Noe av det viktigste i antikorrupsjonsarbeid på et nasjonalt plan er å fokusere på ansvarliggjøring. I den forbindelse er det interessant å legge merke til at retten til informasjon ikke garanteres i mange land, og at media ikke alltid er uavhengig av politikere. Når journalister viser interesse for å undersøke korrupte allianser mellom tjenestemenn og politikere, mangler reportasjer troverdighet når avisen eller tv-kanalen er eid av politiske motstandere. Velfungerende politiske systemer har en innbygd kapasitet til å bekjempe korrupsjon via mediereportasjer og meningsytringer fra personer og organisasjoner. Dette krever også en uavhengig og effektiv domstol. Derfor er det viktig at Vesten ikke bare oppmuntrer utviklingsland til å innføre formalistisk demokrati med ensidig vekt på frie valg, men også vektlegger kritisk debatt, utvikling av en grunnleggende respekt for menneskerettigheter, og prioritering av fattige grupper i offentlig politikk.

Dette betyr at en rekke tiltak, som institusjonsbygging med godt planlagte reformer, rekruttering av velkvalifiserte tjenestemenn og klare normer for forfremmelse og flytting av personale mellom offentlige etater, må iverksettes. I tillegg må gode lønninger prioriteres, spesielt for nøkkelbyråkrater, politi og dommere. Antikorrupsjonsorganer må samtidig få betydelig makt og mulighet til å straffe de som er funnet skyldige. Videre kan desentralisering av makt, bemyndigelse av borgere og et aktivt sivilt samfunn bidra til økt ansvarliggjøring av makthavere.

Tiltak mot korrupsjon må også styrkes på et internasjonalt plan. I forhold til bistand til u-land har flere bilaterale donorer, inkludert Norge, tatt et standpunkt om å innføre et nulltoleranseprinsipp mot korrupsjon. Dette er viktig, men må suppleres med god kunnskap om regionen, folket og økonomisk behov, samt hvordan lokale former for korrupsjon foregår. I årevis har rike land ikke bare gitt bistand, men aktivt støttet korrupte ledere i den tredje verden med henvisning til strategiske interesser. Selv om dette var hyppigere under den kalde krigen, er problemet fortsatt til stede. I denne sammenhengen blir det spennende å følge med på ratifiseringen, og en eventuell iverksetting, av den nye FN konvensjonen mot korrupsjon i de enkelte landene.

Det har vist seg tidligere at FNs konvensjoner har hatt mange flotte målsettinger, men at iverksettingen har hatt liten suksess på landsnivå.

Korrupsjon er påvist i mange forskjellige kulturer, men i løpet av de siste ti årene er det blitt vanlig å høre at bestemte kulturelle verdier gjør at korrupsjon er et større problem i utviklingsland enn andre steder. Dette blir dessverre en altfor enkel forklaring. Det stemmer at i land som India og Kina er vennskapsbånd og gaver viktige former for forretningstransaksjoner – som igjen danner symbolsk kapital. Men er dette så veldig forskjellig fra gjeldende praksis i rike land? Flere land i Europa og Nord-Amerika opplever stadig korrupsjonsskandaler, noe som igjen tyder på at korrupsjonsvennlige kulturelle verdier ikke bare eksisterer i utviklingsland, men i de fleste samfunn. Da jeg bodde i Washington D.C. for noen år tilbake var det for eksempel vanlig å høre sitatet: “Corruption is no stranger to Washington; it is a famous resident.”

I motsetning til de fleste land i verden der det foregår grådighetskorrupsjon, er det omfattende praksis av nødvendighetskorrupsjon i mange fattige land. Et komplekst nettverk av offentlig lover og regler, ofte unødvendige og tidkrevende, fører til at borgere ikke kan regne med forutsigbarhet i saksganger. En konsekvens av dette er at politikere og byråkrater fra alle nivåer har mulighet til å kreve bestikkelser i form av penger eller gaver for fullførte tjenester. Her er det viktig å påpeke at samtidig som offentlig tjenestemenn er ivrige mottagere av bestikkelser, er det også nødvendig å innse at det finnes to parter i enhver korrupt handling – ikke bare den som mottar, men også en som tilbyr en bestikkelse, kanskje også før tjenestemannen har krevd dette.

Det er nettopp fordi det finnes mange innflytelsesrike mennesker i utviklingsland som er tjent med korrupsjon at bekjempelsen av korrupsjon på en rask og effektiv måte er utfordrende. Arbeidet for å bekjempe korrupsjon er ikke bare viktig, men også absolutt nødvendig. Korrupsjon er en sterkt medvirkende årsak til økende fattigdom og ulikhet i verden. Derfor må ethvert nasjonalt og internasjonalt tiltak mot korrupsjon aktivt støttes.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.