Ser at debatten om velferdsstaten fortsatt ruller og går, og til tross for Torbjørn Røe Isaksens ambisjoner om å starte en ny debatt, har det som har kommet fra ham og politikerkollegene stort sett vært gamle tanker i nye klær. Mens Ap og SV forsvarer tankene om den klassiske velferdsstaten, benytter Røe Isaksen seg av (minst) like gammelt Høyre-tankegods som bruk av pisk og gulrot for å få bukt med folks “offermentalitet” (samtidig som han snuser på halvgammelt importert tankegods som behovsprøving).
Nå er det absolutt ting man kan kritisere velferdssystemet i Norge for, blant annet hvordan det tungrodde byråkratiet gjør at det er lett for folk å kjenne seg fremmedgjorte og ufrie. En positiv ting med dette er imidlertid at det har bidratt til å gi folk en følelse av trygghet. Og til syvende og sist er det et like grunnleggende menneskelig behov som frihet (eller uavhengighet, som Røe Isaksen foretrekker å kalle det).
I systemet som jeg går ut fra at Røe Isaksen vil ha, med stadig behovsprøving og krav til klientene, blir det vel så stort byråkrati og dermed en minst like stor følelse av fremmedgjorthet og ufrihet for dem som er i systemet. I tillegg innebærer den stadige utsilingen av “virkelig trengende”, sammen med målet om å redusere utgifter mest mulig, at den tryggheten som det klassiske velferdssystemet gir forsvinner.
Jeg foretrekker altså Ap og SVs modell framfor Røe Isaksens, om ikke annet fordi den i det minste dekker ett grunnleggende menneskelig behov, nemlig trygghet. Men mennesket har behov både for frihet og trygghet, og dessverre blir det i slike debatter gjerne til at man stiller de to behovene opp mot hverandre. Jeg tror imidlertid de kan forenes hvis man bare våger å tenke genuint nytt.
En start kunne jo være å kombinere de sterke sidene til den klassiske velferdsstaten med et større fokus på motivasjon og det å få de forskjellige folkene i systemet til å tro mer på seg selv. For jeg tror det er der mye av problemet ligger, når folk blir spyttet ut av arbeidsmarkedet eller på andre måter faller utenfor, at det er lett å bli passivisert, fordi de ikke tror de lenger har noe å bidra med eller vet hva de har å bidra med. Og møtet med det store velferdsbyråkratiet gjør heller ikke saken lettere.
Hvis parti-ideologene i stedet kunne fokusere mer på hvordan man kan hjelpe folk til å ikke miste denne troen, og hjelpe dem til å utvikle talentene sine, tror jeg i hvert fall litt kunne være gjort.
Det står det i hvert fall mer respekt av enn å presentere gamle tanker i nye klær.
Natanael Waage
Student