Torbjørn Røe Isaksen ønsker å sjokkstarte en debatt om svakhetens moral. Det som er sjokkerende med utspillet hans, er den reaksjonære troen på at folk nærmest med viten og vilje stiller seg slik at de kommer dårlig ut. Dette gjør de, ifølge Røe Isaksen, ene og alene for å få bekreftet en "offerstatus", som i sin tur genererer ytelser fra det offentlige. Utspillet hans er i sum et grovkornet utsyn fra en "overmenneske"-tenkning à la Nietzsche. Dette blir enda tydeligere når han skriver at "dette er ikke et angrep på mennesker som har havnet i en uheldig situasjon. Det er et angrep på mentaliteten til et system". Igjen kan en høre klangen fra Nietzsches tenkning, hvor undermenneskene på underfundig vis lager sin "moral" og sitt system for å holde overmenneskene i sjakk.
Det er overraskende og trist at en Unge Høyre-leder kan presentere en så grovkornet og stereotyp “analyse”. For her skjæres alle over en kam, samtidig som han ikke kan bestemme seg for om folk er ofre hele livet, eller bare deler av livet sitt. Han får det til å høres ut som om ofre er noe folk “ønsker” å være hele livet, samtidig som han siterer Dixon på at “svakhet” er situasjonsbestemt. Slik sett er analysen hans noe ufullstendig. Røe Isaksen har bare forakt til overs for “gruppetenkningen”. Men er det virkelig ikke mer nyanserte forskjeller i folks livssituasjoner enn at disse gruppene narkomane, funksjonshemmede, kvinner osv. alle kan karakteriseres som “ofre”?
Vi godtar ikke Røe Isaksens "offertenkning" og hans nedvurdering av mennesket. Vi mener Røe Isaksen misforstår noe fundamentalt når han gjør "offerstatus" til noe ønskverdig, som noe mange, kanskje flesteparten, av dem som mottar offentlig støtte anvender som strategi. Det er ikke spesielt "fett" å leve av offentlige ytelser, slik Røe Isaksen implisitt etterlater et inntrykk av. Det er vårt klare inntrykk at folk som lever av slike ytelser ikke gjør dette fordi de ønsker å gjøre det, men fordi de av ulike grunner må gjøre det. Ingen ønsker i utgangspunktet en tilværelse basert på minimumsbaserte økonomiske ytelser fra det offentlige, dersom de ikke må, selv om det alltid finnes noen få som utnytter velferdssystemer. Eller tror virkelig Røe Isaksen at det et flertall som utnytter systemet?
Røe Isaksens resonnement inneholder følgende paradoks: Høyre reiser rundt i landet og hevder at “verktøykassen er tom”, og at de ikke har virkemidler for å skape nye arbeidsplasser og næringer. Som han påpeker selv, er det altfor mange som ikke får delta i arbeidslivet. Samtidig kutter Høyre i ordninger for arbeidsledige, lukker øynene for dem som ønsker å skape nye arbeidsplasser, kutter i ordningen for uføre og kutter i bevilgninger til forebyggende arbeid. Sagt rett ut: Først vil de ikke skaffe folk arbeid og oppfølging. Så kuttes det i hjelpen til dem som de i første omgang har skjøvet ut av arbeidsmarkedet. Til slutt betegnes folk uten arbeid, eller som møter hindringer, som: “personer med offermentalitet”. Hvordan skal vi kunne ta bekymringen hans for dem som faller utenfor arbeidslivet på alvor?
Sosialdemokratiet ser annerledes på individ og samfunn. Frihet gjennom trygghet er velferdssamfunnets grunntanke. Trygge mennesker våger å gå nye veier. Tanken vår er som følger: Dersom alle bidrar til fellesskapet når vi er sterke og kan arbeide, kan vi alle få en del av det vi har felles når vi blir syke, gamle eller møter uventede vanskeligheter. Trygghet og frihet skal ikke være en luksus for fåtallet, men en rettighet for alle. Vi er ikke opptatt av sikkerhetsnett og fellesskap fordi vi vil at noen skal klientifiseres, men fordi vi vil at de av oss som faller eller som har fått en dårlig start, igjen skal kunne delta i et inkluderende og likeverdig samfunn. I stedet for veldedighet, forsorg og varig utstøting, er strategien inkludering, forebygging og arbeid. Det handler om å gi mennesket mulighet til å ha kontrollen over sitt eget liv, og dermed også frihet til å velge. Derfor er arbeid til alle jobb nummer en. Det handler også om å fjerne strukturelle og diskriminerende hindringer for et inkluderende samfunn. For oss handler dette om menneskesyn. Ingen lever bare for seg selv og med seg selv. Vi mener at det er ved å gjøre en del oppgaver sammen, at vi sikrer individets frihet.
Politikken bør skape den tryggheten som skal til for å være fri, gjennom gode offentlige fleksible velferdstilbud. Frihet når det gjelder benyttelsen av fellesgodene vil i stor grad være et ressursspørsmål, og dette gjør at det blir en direkte sammenheng mellom rasjonell drift av offentlig sektor, og graden av frihet i et samfunn. Frihet for alle fordrer en stor og tjenesteytende og fleksibel offentlig sektor. Jo større del av ressursene som benyttes til tjenesteyting heller enn administrasjon og kontantoverføring, jo større grad av fleksibilitet for den enkelte vil være mulig. Samtidig er vi krystallklare på hvorfor vi ønsker forbedringer – ikke for å kunne senke skatter og avgifter for de rikeste, men for å kunne yte bedre tjenester til befolkningen. På den måten vil vi også kunne øke valgfriheten for den enkelte. Dette krever også at det hele tiden er et rimelig forhold mellom å yte og nyte. At det er en balanse mellom å gjøre sin plikt og kreve sin rett.
Det må forundre Røe Isaksen at trygghet gjennom frihet, et sterkt velferdssamfunn med en sterk fleksibel offentlig sektor, også er det som økonomisk fungerer best. Det britiske tidsskriftet The Economist har i over 160 år argumentert for tradisjonelle liberalistiske ideer om lavere skatt, mindre offentlig sektor og mindre fellesskapsløsninger. Den økonomiske politikken som Ronald Reagan og Margaret Thatcher sto for, fikk sterk støtte. Motsatt har tidsskriftet gitt hard medfart til sosialdemokratisk tenkning om velferdssamfunn, aktiv stat, og små forskjeller. En politisk retning som har fått sitt konkrete historiske uttrykk særlig i form av den nordiske modellen. For noen år siden kunne The Economist likevel melde at det å være borger i et av de nordiske landene, er å ha mer trygghet for velstand, politisk stabilitet, sjenerøse velferdsordninger, lav kriminalitet og et bedre liv enn i de fleste andre land. The Economists gjennomgang viser at de nordiske landene er gode både til å skape og til å dele. Noen hevder at velferdssamfunnet er en belastning på økonomien og verdiskapingen i samfunnet. Etter vår mening har disse ikke forstått en grunnleggende sammenheng: det gjensidige forholdet mellom å skape og å dele, mellom verdiskaping og velferd.
Det er denne sammenhengen Røe Isaksen ikke ser. Han starter debatten om velferdsstaten i feil ende. En godt utbygd velferdsstat er et grunnleggende premiss og en unik ressurs for ethvert samfunn som ønsker å utvikle varig og sikker velstand for alle sine borgere. En slik velferdsstat er altså ikke et problem, slik Røe Isaksen vil ha oss til å tro. Det er en ressurs. For det er bare gjennom en fleksibel velferdsstat og et fleksibelt arbeidsmarked vi kan få alle som kan arbeide, i arbeid. Dette ville ikke være mulig dersom markedsliberalismen skulle herske uinnskrenket på arbeidsmarkedet, slik Røe Isaksen skulle ønske seg.
Det positive med Røe Isaksens utspill er at han ønsker en debatt for å synliggjøre skillelinjene i norsk politikk. En annen og mer sentral grunn til at skillelinjene er utydelige i politikken, er likevel den langvarige tradisjonen med svake mindretallsregjeringer. Spørsmålet er om Høyre er villig til å danne et flertallsalternativ på borgerlig side, for å virkeliggjøre sin alternative samfunnsmodell, bygget på gufs fra Nietzsche.