Når lederen i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, etterlyser en reell debatt om hva slags samfunn vi vil ha i Norge, burde han konsentrere seg om eget parti. De fleste politiske partier befinner seg i det han kaller "det ekstreme sentrum", primært fordi det ikke finnes noen troverdige representanter for alternative politiske løsninger på høyresiden. Det er lenge siden Fremskrittspartiet hadde et snev av ideologisk begrunnelse i sin kritikk av sosialdemokratiet. På mange måter er de fortsatt et protestparti, men har langt på vei omfavnet sosialdemokratiske virkemidler og målsettinger. Dermed er Høyre i dag det partiet som befinner seg ytterst til høyre i det norske politiske spekteret.
Som et konservativt parti har Høyre i altfor mange år fulgt konservatismens tommelfingerregel om å tilpasse sine løsninger til de eksisterende forhold. Hadde Moses vært Høyremann, hadde han fortsatt vandret i ørkenen. Hvem skal trekke opp linjene for “staten etter velferdsstaten”? De som har skapt den eller de som kritiserer den? Debatten om velferdssamfunnets fremtid er viktig, og Røe Isaksen har helt rett når han peker på at de norske partiene er til forveksling like. Men at sosialdemokrater forsvarer og ønsker å utvide offentlige løsninger er vel neppe noen overraskelse. Det er aktørene på høyresiden som må levere et helhetlig troverdig alternativ. Og man skulle jo tro at nettopp Høyre var en naturlige premissleverandør for akkurat det.
Å utfordre det sosialdemokratiske hegemoniet i Norge krever utvilsomt betydelig personlig mot, men spørsmålet er om det faktisk finnes noen som både står for et reelt politisk alternativ og som tør å gå ut og faktisk kjempe for det. Ikke bare har politisk tenkning hovedsakelig vært sosialdemokratisk de siste femten årene, det finnes få, om noen, radikale miljøer på høyresiden som bidrar til en politisk balanse. Og skulle noen prøve seg, står et skrekkabinett av 68’ere klare til å sable dem ned. Med dreiningen av det politiske sentrum mot venstre, ligger nesten hele høyre flanke åpen. Det er gjerne de ytterste flankene som genererer idédebatt, men høyresiden i Norge har manglet dette siden liberalistene forlot FrP. Dette hullet i det politiske landskapet begynner å bli påtakelig, i den forstand at det er ingen prinsipielle forsvarere av sivile og individuelle rettigheter men mange forsvarere av særinteresser og grupperettigheter. De politiske frontene forsvant en gang på nittitallet, og nå diskuterer vi mer eller mindre sosialdemokratiske løsninger.
Høyre har latt seg skremme av én meningsmåling til ikke å snakke om skatt i valgkampen, hvilket mange tradisjonelle høyrevelgere har reagert på. Men det er ikke nødvendigvis galt å velge bort skatt som sak, da skatt er en konsekvens av, ikke årsaken til, en stadig voksende offentlig sektor. Det er private løsninger og det sivile samfunn som må diskuteres. Det gir ingen mening i å fokusere på skattelette, dersom vanlige lønnstakere ikke får beholde nok av egen inntekt til å velge alternative løsninger for de viktigste samfunnsoppgavene nemlig helse, utdanning og pensjon. Men den offentlige debatten om private sykehus har forstummet, Høyre selv mener at friskolene ikke skal tjene penger og pensjonsreformen har sørget for å binde befolkningen opp i en tvungen og lite fleksibel løsning. Røe Isaksen påpeker at de sosialdemokratiske universalløsningene gir mer tilbake til dem som allerede har mye, mens tilbudet til dem som trenger mest hjelp er en tilværelse på trygd. De aller rikeste kan alltid kjøpe seg fri fra køer og dårlige løsninger ved å dra til utlandet. Vi andre er prisgitt et system som ikke nødvendigvis fyller våre behov, men som vi må være med på å finansiere enten vi bruker dem eller ikke. De færreste av oss har mulighet til å betale for både offentlige løsninger og alternative løsninger som egentlig ville passet oss bedre.
Et oppgjør med velferdsstaten må ha et mandat i folket for at regjeringen skal kunne gjennomføre reelle endringer. Men som gammelt embetsmannsparti har Høyres mantra vært at “de ikke vil styre mindre, men bedre”, hvilket ikke gir grunnlaget for et slikt mandat. Røe Isaksen innrømmer at Høyre ikke har tatt noe grunnleggende oppgjør med den sosialdemokratiske velferdsstaten. “Det kan heller ikke partier i regjering gjøre”, sier Røe Isaksen. Et bedre argument for å stemme blankt er det lenge siden jeg har hørt. Men kanskje det ikke er Høyre det er noe galt med. Kanskje vi venter på et politisk alternativ som fyller tomrommet til høyre for Høyre. Inntil da er reelt sett den moderate Torbjørn Røe Isaksen aller siste skanse.