Debatt

Den cubanske reaksjonen

Den cubanske revolusjonen er ikke lenger en antiimperialistisk folkebevegelse, og dets leder Fidel Castro er blitt motstander av utvikling. Når den folkelige oppslutningen om revolusjonen svinner, har den ikke lenger legitimitet.

Den 26. juli er Cubas nasjonaldag. Den ble innført med revolusjonen og har overlevd ti amerikanske presidenter som alle har hatt som uttalt mål å bli kvitt Fidel Castro. El commandante er 78 år og ved sviktende helse, men gi den mannen et podium, og ungdommens kraft svulmer i ham. Slik vil det også være førstkommende onsdag. Med humor og vidd vil Fidel filleriste kapitalismen og underholde sitt publikum. 8. mars-talen varte i fem og en halv time – et nokså vanlig format på et resonnement hos Fidel Castro. Men hva er det han har å fortelle?

Den cubanske revolusjonen, som et statsbyggende anliggende på andre premisser enn de som er definert av kapitalkrefter, var dristig, imponerende og nødvendig. At et lite samfunn våget å trosse den absolutte makten, og prioritere etter andre parametre enn gevinst for privateid kapital, er historisk. Og Fidel Castros forsøk på å bygge et samfunn som ikke deltok i den kapitalistiske orden ville vært enda mer interessant dersom den cubanske revolusjonen hadde fått lov til å utvikle seg på egne premisser uten den fatale motarbeidelsen fra verdens største supermakt, men jeg vil ikke drøfte det her. Det er omtalt ofte nok.

Den cubanske revolusjonen er over, og avslutningen som har funnet sted over de senere årene er uten verdighet. En indikator på at revolusjonen er blitt til en sementert totalitær institusjon, er Fidels kommunikasjon med folket. Det er ikke uten forferdelse en må ta inn over seg hva Fidel Castro faktisk sier, når har gjør greie for sine planer for landets bestyrelse i hyppige og engasjerte taler. Talen på kvinnedagen handlet mye om trykkokere. I to fulle timer turet han fram om denne fantastiske oppfinnelsen, som min mor hadde nytte av på 60-tallet. Cubanerne kan se lyst på framtiden for Cuba skal spare seg ut av energiforsyningskrisen ved hjelp av trykkokere og 2,5 millioner riskokere som er kjøpt billig i Kina.

Fidel har i det senere ved flere anledninger annonsert at kriseperioden er over. Den politiske og økonomiske isolasjonen etter sammenbruddet i Østblokken førte til en økonomisk kollaps det har vært vanskelig å reise seg fra. Men nå er el periodo especial offisielt over. Riskokerne fra Kina og oljen fra Venezuela er pilarene det nye Cuba skal bygges på. Alle som forventet at Cuba skulle finne en ny plass i en internasjonal orden er skuffet. For Fidel har funnet en løsning som ligner svært på den cubanerne hadde tidligere – total avhengighet av få handelspartnere – partnere som ikke er opptatt av Fidels manglende interesse for fri utfoldelse av skapende initiativ.

Sist høst falt Fidel, på vei ned fra et podium i Santa Clara, foran en folkemengde på 25 000 og en statue av Ché Guevara. Han tråkket forkjært, etter å ha improvisert en av sine forunderlige taler. Det oppsto en brist i høyre arm, og venstre kneskål knakk i åtte biter.

Det er normalt at en gammel mann faller. Slikt skjer også for presidenter. Det mest interessante ved opptrinnet skjedde to dager etter. Hele forsiden på Granma, kommunistpartiets avis og det absolutt viktigste organet på Cuba, var et brev fra Fidel til hans compatriotas, hans sammensvorne, hans venner i kampen. Brevet beskriver i detalj hva som skjedde i Santa Clara to dager tidligere, og hva som foregikk i fortsettelsen i løpet av natten.

Det er morsomt skrevet. Det er som å høre ham tale. Hans detaljerte skildringer av trappens konstruksjon i tre, fargen på granitten som fulgte etter trappen, og hans feiltolking av høyden på fortauskanten som førte til at hans venstre ben “tråkket i løse luften”, er ubetalelig. Impulsivt, og som en følge av gravitasjonskraften, som han gjør oppmerksom på ble oppdaget av Newton for lang tid tilbake, forårsaker feiltrinnet at han kaster seg framover, med de følger det fikk.

Det er et langt brev. Ingen ting er utelatt. Det er en beskjed fra en far til hans barn om at det er ingen grunn til bekymring. Han har alt under kontroll. Og han var under hele opptrinnet omgitt av venner. Hugo Chávez, Venezuelas president og compañero, hadde ringt om natten. Spesialistene på sykehuset ble i samråd med Fidel enige om at de måtte foreta en umiddelbar operasjon av det ødelagte kneet. Vi får vite at operasjonen varte tre timer og 15 minutter, og at ortopedene hadde sydd sammen og plassert alle de ulike fragmentene på sine respektive plasser.

Pasienten ba om å få slippe noe beroligende, og han ville heller ikke ha narkose. Kun lokal bedøvelse. Dette fordi det var nødvendig “å ta seg av mangfoldige viktige oppgaver”. “Slik, hele tiden [under operasjonen], mottok han [Fidel] informasjon og ga instrukser om situasjonen som var oppstått.”

Brevet er rystende, fordi det med all klarhet forteller om en mann som går til de mest absurde ytterligheter for å demonstrere sin uerstattelighet og sin umenneskelige kapasitet. Når Fidel finner det nødvendig å formidle sitt folk at han under kneoperasjonen foretrakk lokal bedøvelse fordi hans oppmerksomhet og beslutninger var nødvendig for bestyrelsen av landet, midt på svarte natta, da gjenspeiler det en eneveldigs manipulerende språk. Den lure humoren skjuler mannens kamp mot folkets tvil. Det verste som kan skje Fidel, er at myten om ham som uovervinnelig slår sprekker.

Det kan tenkes at brevet ikke ble skrevet bare for å formidle trygghet og stabilitet. Det kan tenkes at det faktisk er sant at Fidel hadde en lang rekke samtaler og telefonsamtaler under operasjonen for å holde Cuba i gang, og at han syntes det var hans plikt å gjøre dette, for derpå å berolige nasjonen med den ledige tonen og alle bevisene på overlegenhet. Dersom det er tilfelle at det som ligger bak Granmas forside fra 22. oktober 2004, ikke er ren manipulasjon, men at det er Fidels overbevisning at han ikke kan lukke øynene i tre timer mens han blir operert, fordi nasjonen trenger ham, da er det grunn til bekymring for flere enn Fidel.

I lys av intensjonene bak den cubanske revolusjonen; å bygge et samfunn som ikke fungerer på imperiets premisser, og som ikke under noen omstendighet inngår kompromisser med kapitalen fordi den uomtvistelig har politiske ambisjoner som ikke er i folkets eller demokratiets interesser, er et formidabelt politisk eksperiment hvor en hel verden står i gjeld til Cuba. En kan argumentere for at Fidel Castros prosjekt er mer interessant enn arbeidet Nelson Mandela har nedlagt i bekjempelsen av apartheid, for Mandela inngikk kompromiss med kapitalismen. Han inngikk sågar avtaler med juntaen i Burma for å lykkes med å bygge et nytt Sør-Afrika.

Der Mandela var en føyelig nasjonsbygger med etiske svin på skogen, noe som har gitt ham et glitrende ettermæle som statsleder, har Fidel Castro vært en harmdirrende, antiimperialistisk kalvinist. Han kan smykke seg med at han ikke lefler med motstanderne. Han er en helstøpt mann, og det er viktig i den delen av verden han regjerer. Det er ett forhold alle cubanerne respekterer Fidel for, hvor rasende mange av dem enn måtte være på sin commandante; han er skikkelig mannfolk. Han bidrar til å gi cubanerne en identitet de trives med. De er ikke comemierdas som tar dritt fra amerikanerne. De bestyrer seg selv.

Den cubanske revolusjonen er over. Så lenge omveltningene hadde opprøret i seg, så lenge de representerte et brudd med en diktatortradisjon og var et eksperiment for å bygge et egalitært samfunn som ga kvinner og barn rettigheter, betalt arbeid til alle, sosial trygghet til alle, ga de svarte anstendige livsvilkår og lærte en nasjon å lese, så fantes det nok av argumenter som ga revolusjonen legitimitet. Overgrep mot medborgere har funnet sted i hele perioden, men om man vil noe stort, så har det kostnader. En revolusjon er ikke et demokratisk anliggende. Det er et folkelig opprør som med sin vilje og kraft bryter med tradisjonen og innleder noe nytt. Vi er mange som har vært villige til å avskrive udåder som uheldige skritt på veien mot noe som har helliget midlet.

Men når den folkelige oppslutningen om revolusjonen svinner, da har den ikke lenger legitimitet. Og der er vi nå. Revolusjonen, som var en antiimperialistisk folkebevegelse for å bedre livsvilkårene for en nasjon, er ikke lenger en bevegelse. Fidel er blitt en motstander av utvikling. Revolusjonen er gått over i reaksjon. Og folket er blitt apatiske tilskuere til en eksentrisk visjonærs lunefulle påhitt.

Mer fra Debatt