Morgenbladets debatt om Schiavo-saken startet med mitt innlegg 8. april der jeg kritiserte Terris dødsdom. Forrige fredag kom Bjørn Morten Hansen med et motinnlegg som han krydret flittig med sitater fra dommernes konklusjoner. Hansens argument er at konklusjonene dommerne kom til må være riktige fordi det var disse konklusjonene dommerne kom til.
At jeg har tillatt meg å kritisere dommernes konklusjoner avviser Hansen som “tendensiøs forenkling”. Min kritikk er forankret i et etisk synspunkt om at de aller svakeste blant oss bør ha rett til best mulig omsorg og fremfor alt retten til et liv. Jeg har vist hvordan Terri Schiavo ble frarøvet fundamentale menneskerettigheter, og at det skjedde på en måte som ikke er en rettsstat verdig. Dette er mitt fokus i Schiavo-saken, og Hansen må gjerne få kalle det tendensiøst.
La oss se på noen av de forholdene Hansen anser som uproblematiske. Dommerne konkluderte at Terri var i en “vedvarende vegetativ tilstand”. Hansen referer i vei om at det var dette dommerne konkluderte. I mitt innlegg 13. mai viste jeg at denne konklusjonen ble fattet på tross av store innvendinger fra mange fagfolk.
I straffesaker er det et viktig prinsipp at tvilen skal komme tiltalte til gode. Den sterke og velbegrunnede tvilen om Terris diagnose ble ikke tatt hensyn til. Forskjellen her er at spørsmålet om avlivingen av Terri ikke dreide seg om en reaksjon i forhold til forbrytelse, men derimot om konsekvenser av en diagnose. Kriminelle gis med andre ord større rettssikkerhet enn hjerneskadde.
Bruken av diagnosen “vedvarende vegetativ tilstand” er generelt gjenstand for advarsler og motforestillinger fra spesialister. Dette ikke minst på grunn av feildiagnostiseringer og misbruk. Nylig vedtok legeforeningen i Arizona en uttalelse der de advarte sterkt mot å frata pasienter drikke og ernæring på bakgrunn av nevnte diagnose dersom pasientene ellers ikke er døende.
I Schiavo-saken medførte dommernes kontroversielle konklusjon om diagnosen at et levedyktig menneske ble drept. Terri var ikke tilkoblet noe maskineri. Hun pustet og levde helt ved egen hjelp, og hun kunne fortsatt med det dersom hun som alle andre hadde fått mat. I stedet ble Terri utsatt for en langsom sultedød. Det tok nesten 14 dager før hun døde. En tilsvarende behandling av dyr ville være strengt forbudt. Dyr gis med andre ord en større rettssikkerhet for human behandling enn hjerneskadde mennesker.
Dommerne godtok Michael Schiavos påstand om at Terri ikke ville ha ønsket å leve i den tilstanden hun hadde havnet. Vitneutsagn viser imidlertid at Michael de første årene etter ulykken ga uttrykk for at han ikke ante hva Terri ville ha ønsket dersom hun visste at hun ville havne i en slik situasjon. Blant tilhengere av dødshjelp står autonomiprinsippet sentralt. Dette innebærer at en pasient selv må ønske å dø. Terri hadde ikke utarbeidet noen erklæring om et slikt ønske før hun ble skadet. Med tilstrekkelig omsorg var hun dessuten i stand til å ha et godt liv. Det var hennes ekspartner som ønsket henne død, og dommerne hjalp ham med å gjennomføre drapet.
Hansen tar det for gitt at Michael Schiavo sørget for at Terri fikk en god behandling på sykehjemmet. Dette syntes nemlig dommerne å mene. Likevel viser saksdokumentene at Michael beordret personalet til ikke å gi Terri verken fysikalsk behandling eller stimulering. Som mor til et multifunksjonshemmet barn er det vanskelig å tenke seg en mer alvorlig form for mishandling.
Noen mennesker er i stand til påføre andre mennesker både lidelse og død. En intensjon med vår tids rettssystemer er å forhindre at dette skal kunne skje. Schiavo-saken viser hvordan de svakeste blant de funksjonshemmede kan falle utenfor og bli fullstendig rettsløse. Terris dommere neglisjerte hennes menneskerettigheter på en rekke punkter. Den norske advokaten Hansen synes det er helt i orden å behandle de svakeste iblant oss på en slik måte.
Hanne Svarstad
Samfunnsforsker og mor