Enhver skribent, og ganske spesielt en bokanmelder, bør etterstrebe reaksjoner. Morten Kinanders svar på min bokanmeldelse av hans redigerte bok Makt og rett. Om Makt- og demokratiutredningens konklusjoner om rettsliggjøring av politikken og demokratiets forvitring bidrar til å sette spørsmålet om forholdet mellom makt og rett under debatt, og det er fortjenestefullt (se Morgenbladet hhv. 6. mai og 27. mai). Boken tar et oppgjør med ideen om at "retten – passivt og uten selvstendig innslag anvender det den andre parten – politikerne – har tenkt". Boken dokumenterer videre hvordan Makt- og demokratiutredningen har lagt til grunn og viderebrakt denne i prinsippet umulige forståelsen. For Makt- og demokratiutredningen er dette "demokrati". For Kinander og hans bidragsytere er hovedproblemet med en slik forståelse at demokrati også kan forstås ved hjelp av prosesser som forutsigbarhet og ytringsfrihet. Det dreier seg om prosesser som er avhengig av lovverk og implementering for å kunne virke. Den profesjonen som tradisjonelt spesialiserer seg på slikt, er jurister. Det er lite overraskende at jurister løfter frem mekanismer som det er deres profesjons spesiale å ivareta som politisk sentrale og moralsk høyverdige, og knytter dem til demokratibegrepet. Det er også fullt ut legitimt.
Historisk sett var det en helt sentral mulighetsbetingelse for det politiske liv vi nå holder oss med, at kongens dokumenter ble gitt forrang foran kongens vilje at kongen ikke lenger enevoldelig kunne forandre mening som han ville. Idet dokumentene blir det sentrale og kongens tolkning ikke alene får råde, er det duket for politisk konflikt. Det blir et uunngåelig problem at kongen politikerne vil kunne ha ett sett av tolkninger, mens de skriftlærde juristene vil kunne ha et annet. Kinander og kolleger kritiserer tanken om at “retten passivt og uten selvstendig innslag anvender det den andre parten politikerne har tenkt”, altså at politikerne skal ha fritt leide overfor juristene. Jeg er enig. Det følger imidlertid ikke av en slik kritikk at det motsatte er tilfelle, at juristenes tolkninger alltid skal ha forrang. Det følger heller ikke og her synes vi å være ved sakens kjerne at jurister skal ha enerett på utvikling av retten.
Kinander kritiserer meg for å ha blandet sammen hans referat av en vanlig posisjon innen den juridiske diskurs og hva han faktisk mener om spørsmålet. Slike sammenblandinger er ikke bra. Jeg ber om unnskyldning. Mea culpa. Men det burde også være interessant for Kinander at en det han kaller en sympatisk innstilt leser, som kommer til den juridiske diskurs utenfra, kan begå en slik feil. Jeg trodde Kinander snakket om én ting (hva slags mening borgerne tilskriver juridisk diskurs), mens Kinander refererte noe annet (hva slags status jurister tilskriver sitt virke, og hva slags holdbarhet denne tilskrivingen har). Kan ikke dette også ses som symptomatisk for en situasjon der Kinander og kolleger søker tilflukt i en ganske lukket juridisk diskurs? Den juridiske diskurs er en viktig del av den politiske ordenen. Som enhver annen diskurs har den en viss autonomi. Men som enhver diskurs er den også en del av et større hele. Alt dette snakket om ideelle fordringer, der retten enten skal ha full autonomi overfor politikken eller vice versa, bør ikke komme i veien for hovedpoenget, nemlig at juridisk kunnskapsproduksjon er én av flere kunnskapsproduserende systemer som til sammen utgjør samfunnets maktforhold. Man burde derfor kunne vente av en bok som foregir å handle om makt og rett i Norge at den evnet å skrive om noe mer enn bare juridisk diskurs. Skal man perspektivere sin egen diskursive praksis, er det ikke nok å si noe om denne praksisen selv. Man må også si noe om relasjonene mellom egen praksis og andre praksiser som er virksomme i samme felt. Hansken er hermed kastet.
I Morgenbladet 13. mai avlegger også professor i kunsthistorie Siri Meyer meg en uventet visitt. Hennes hovedankepunkt synes å være at jeg overser at Maktutredningen var “en splittet gruppe hvor de to kvinnene dissenterte”. Disse dissensene var interessante på mange måter, men de var neppe interessante i det som var sammenhengen her, nemlig spørsmålet mellom makt og rett. Kinander og hans kolleger ofrer da heller ikke noe plass på Siri Meyer. Deres anmelder så heller ingen grunn til å gjøre det. Meyer har også det hun presenterer som en forklaring på min manglende interesse for de to kvinnene som dissenterte, nemlig at mitt ærend er å utkjempe en duell med Makt- og demokratiutredningens leder, en duell mellom “to menn, med hver sin maktutredning, begge er ansatt i staten” om “hva som skal gjelde som ‘sant’ i statsvitenskapen; hvem som skal få gode karakterer, stipender, stillinger, bli forfremmet og få forskningsmidler”.
I Rune Slagstads anmeldelse av Makt- og globaliseringsutredningens sluttbok Regjering i Norge her i Morgenbladet skrev han følgende: "Neumanns gjentatte anerkjennende bukk for Meyer er for meg et mysterium. Uansett ville studiet av Meyers makt over yngre mannlige deler av hovedstadsintelligentsiaen være én betimelig fortsettelse av den senere tids interesse for symbolsk vold." Meyers og Slagstads intervensjoner løfter frem kjønn i tide og utide, og de gjør det på for debatten uvedkommende måter. Det er historisk interessant at forrige generasjon intellektuelle velger slike vinklinger. Som samfunnsviter synes jeg likevel det er synd at en så viktig problematikk som kjønn skal behandles så lite overbevisende.
Til saken. Meyers påstander er riktige, men hvor er problemet? Så godt som alle norske intellektuelle er ansatt i staten. Et av svært få unntak er Makt- og globaliseringsutredningens sekretariatsleder, Erling Fossen. Siri Meyer selv er derimot ikke noe unntak. Og om det er noe de siste tiårenes studier ikke bare av samfunnet generelt, men av vitenskapene spesielt har løftet frem, så er det jo nettopp at det er problematisk å snakke om ikke-instrumentelle kunnskapstrekk. Allerede Max Weber understreket at det heftet et anstrøk av instrumentalitet ved enhver handling. Michel Foucault gjorde det til et hovedanliggende å teoretisere dette, og han gjorde det på en så overbevisende måte at jeg er overmåte overrasket over at Siri Meyer kan tillate seg å henfalle til en slik privat og før-foucauldiansk kritikk. Jeg synes dette var for svakt til å plukke opp kården da Morgenbladet inviterte meg til å ta til motmæle, men i og med at jeg syntes jeg burde svare på Kinanders kritikk og dermed ved ikke å nevne Meyer ville ha bekreftet hennes påstand om at jeg bare duellerer med menn, ble det en nødvendighet.
Iver B. Neumann
Seniorforsker ved NUPI