På barneskolen hadde jeg en arbeidsbok med tittelen Hva leste du nå. Jeg vet ikke om den fremdeles inngår i den "styrkede leseopplæringen" på barnetrinnet, men den kan anbefales på departementsnivå.
Statssekretær i utdanningsdepartementet Bjørn Haugstad reagerer på “løse påstander” i en kommentar jeg skrev om kvalitetssikring av eksamensresultater etter at påbudet om ekstern sensor på lavere grad (bachelornivå) ble fjernet. Hvilke løse påstander?
Jeg gjengir studentavisen Universitas som har tatt en ringerunde til instituttene på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. Flere av dem forteller at de har kuttet i bruken av ekstern sensor etter at det ble lov. Jeg antar dette ikke er noe instituttene bare påstår?
Jeg skriver også at de europeiske studentunionene (ESIB) fremhever Norge som flinkest i klassen når det gjelder å følge opp retningslinjene i Bolognaprosessen. Er det dette skrytet som blir for løsaktig for Haugstad?
Jeg gjetter på at det Haugstad synes er løst påstått, er når han mener å lese at lærestedene slurver med sensuren og lar være å stryke studenter fordi de vil tape penger på det. Men det er faktisk ikke det jeg skriver, poenget mitt er de kan gjøre det, og at den muligheten i seg selv svekker tiltroen til studentenes karakterer og eventuelle fallende strykprosenter ved lærestendene etter at Kvalitetsreformen ble innført.
Jeg gjentar: Poenget er ikke at vi tviler på karakteren fordi sensoren "jukser på eksamen", men at vi ikke kan vite om de gjør det fordi vi har fjernet den kvalitetssikringen som lå i eksterne sensorer, samtidig som vi har innført et sterkt økonomisk insentiv til å la flest mulig studenter stå.
Hva som er ståkarakter, er et skjønnsspørsmål. En vitenskapelig ansatt som selv har lagt opp kurset og er sensor, slik en del institutt nå tillater, er kanskje mer vennlig innstilt til hvordan eleven turnerer det samme stoffet. Her har professorene mye å vinne på å gi ståkarakter: både bekreftelsen på god undervisning (siden ingen stryker) og hensynet til instituttets inntekter. Kanskje teller også mistanken om at konkurrentene på andre institutter og læresteder uansett slurver med sensuren. Kanskje, kanskje ikke, poenget er som sagt at dette kan vi ikke vite.
At det finnes andre land som ikke bruker eksterne sensorer er ikke noe argument for at vi skal la være.
Bolognaprosessens mål er å øke kvalitetssikringen, ikke bringe alle land ned på minste felles multiplum, så den bør ikke være noen hindring for å gjeninnføre bruken av eksterne sensorer nå da koblingen mellom antallet elever som består eksamen og inntektene til lærestedene er blitt såpass sterk i det norske systemet.
Maria Reinertsen
Journalist i Morgenbladet