I en artikkel i Morgenbladet 20. mai fremsetter Maria Reinertsen en rekke påstander om resultater av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, særlig knyttet til forholdet mellom finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler og kvalitetssikringen av eksamenskarakterer.
Med Kvalitetsreformen i høyere utdanning har de norske universitetene og høyskolene i større grad enn tidligere tatt i bruk nye vurderingsformer som alternativer til den tradisjonelle slutteksamenen. Det er satt et sterkt fokus på at studentene skal få tettere oppfølging gjennom studiene, og på at de i større grad skal klare å gjennomføre studiene. Samtidig er det innført et finansieringssystem som innebærer at en mindre del, om lag 25 prosent, av bevilgningen til institusjonene er avhengig av at studentene avlegger og består eksamen. Det er altså ikke lenger slik at institusjonene utelukkende får midler for studenter som registrerer seg og betaler semesteravgift. Reinertsen antyder i sin artikkel at dette har gitt visse korrumperende effekter ved at institusjoner kan falle for fristelsen av å la studentene stå til eksamen med bakgrunn i økonomiske motiver.
For det første har vi stor tiltro til at norske universiteter og høyskoler og deres personale holder sin akademiske etikk høyere enn at de lar seg styre av slike økonomiske fristelser som Reinertsen antyder. Et universitet som ikke har et slikt perspektiv på sin virksomhet vil raskt miste sitt faglige renommé, og dermed oppleve at eksistensgrunnlaget forvitrer. Gjennom Kvalitetsreformen er institusjonene dessuten pålagt en rekke krav til faglig kvalitetssikring. Alle universiteter og høyskoler skal ha kvalitetssikringssystemer som skal avdekke sviktende kvalitet. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er opprettet for å sikre at institusjonene har systemer som er tilfredsstillende. Institusjoner som ikke oppfyller de faglige kravene risikerer å miste sine faglige fullmakter.
Reinertsen viser til at det lovfestede kravet om to sensorer, hvorav en ekstern, er fjernet gjennom Kvalitetsreformen. Endringene i den norske sensurordningen etter Kvalitetsreformen har brakt den mer i tråd med det som er vanlig internasjonalt. Utstrakt bruk av nye undervisnings- og vurderingsformer gjør det vanskeligere å operere med kategoriske krav til sensurordninger. På lavere grads studier må institusjonene selv avgjøre om kvalitetssikring av eksamensformen skal skje ved ekstern sensor ved hver enkelt eksamen, eller ved en ekstern evaluering av eksamensordningen i stedet. På høyere grad er det fremdeles et krav om ekstern sensor for vurderingen av kandidatenes selvstendige arbeid. Også ved ny sensur som følge av klage over karakterer eller eksamensgjennomføringen, skal det være ekstern sensor.
Vi er selvsagt opptatt av at norske universiteter og høyskoler holder høy internasjonal kvalitet, og at institusjonene tar arbeidet med kvalitetssikring seriøst. Dette er nettopp en hovedbegrunnelse for Kvalitetsreformen. I oppfølgingen av reformen er det satt i gang et større evalueringsarbeid for å vurdere konsekvenser av de enkelte elementene i reformen, herunder også endringer i finansieringssystem og sensurordninger. Vi vil avvente denne evalueringen før det blir trukket noen klare konklusjoner om Kvalitetsreformens resultater og behovet for justeringer, men de hensyn Reinertsen tar opp er en del av evalueringsgrunnlaget. Løse påstander bringer oss imidlertid ikke videre.
Bjørn Haugstad
Statssekretær i Utdannings- og forskningsdepartementet