Aller først ønsker jeg å takke Jo Stein Moen for to ting ved hans innlegg i Morgenbladet 10. juni. For det første for at han nok en gang reklamerer for hjemmesiden vår, og for det andre for at han nevner behovet for refleksjon rundt EU-spørsmålet. For det er faktisk tid for refleksjon, både på ja-siden og nei-siden. Problemet er bare at den mangelen på refleksjon som Jo Stein Moen anklager ja-siden for, er smertelig tilstede i hans eget innlegg.
Fremfor å komme med saklige nei-argumenter velger Moen å velte seg i skadefryd overfor ja-siden. Dette viser tydelig at Moen ønsker debatt for debattens skyld, og ikke debatt som en form for fruktbar meningsutveksling. Moens innlegg er lite konstruktivt og fungerer som et skoleeksempel på hva Aslak Bonde i samme avis treffende betegner som en skyttergravskrig av en debatt.
Selvfølgelig er det nødvendig å reflektere over hva avstemningene i Frankrike og Nederland betyr, noe vi ikke minst gjør i Europeisk Ungdom. Selv om flertallet var negative til grunnlovstraktaten, betyr det ikke at man er negativ til EU som sådan. Bakgrunnen for at franskmennene valgte å stemme nei til grunnlovstraktaten var et utslag av mange faktorer, blant annet politisk mistro til Chirac, frykt for tyrkisk EU-medlemskap og ønsket om et mer regulerende sosialpolitisk samarbeid i EU. De fleste som stemte nei er faktisk brennende EU-tilhengere. Som nei-sidens leder Laurent Fabius uttalte i april: “Jeg tror at standpunktet som gjør at vi kan få et sterkere Europa, et mer sosialt Europa, en Europa-makt, det er et håpefullt nei et konstruktivt nei.”
Det er klart at EU-landene står overfor utfordringer som følge av avstemningene i Frankrike og Nederland, og det vil ta tid å finne løsninger på disse. På den andre siden er det ingen ting som tyder på at EU ikke vil fortsette å være en av de mest sentrale aktører på den internasjonale arena. Ingen er heller tjent med at EU mislykkes. Verden og Norge er tjent med at samarbeidet lykkes. Alternativet ville bare vært for skremmende.
Frankrikes nei har ikke endret Norges tilknytning til EU på noen som helst måte. Norge står fortsatt uten medbestemmelsesrett og er nødt til å innrette seg etter hva som bestemmes av EUs medlemsland. På miljøområdet mottar Norge mellom 8090 prosent av lovgivningen per faks fra EU, fordi vi er medlem av EØS-avtalen. I dag sier vi ja til å være en del av markedet, og vi sier ja til at politikken som bestemmes av EU-landene på en rekke områder skal påvirke oss. Men vi sier nei til å ha noen som helst politisk innflytelse over den. Dette er det demokratiske underskuddet alle andre land i Europa sier nei til ved å bli med i EU. Det som har endret EUs karakter er at ti nye medlemsland i fjor sa ja til medlemskap. Det er disse faktorene vi må legge vekt på når vi på ny skal ta stilling til norsk medlemskap eller ikke.
EU-samarbeidet handler om å forme Europas felles fremtid, en fremtid vi i Norge er en del av. Hvorfor skal vi da velge å være passive mottagere fremfor å være aktive deltagere?
Finn Myrstad
Leder i Europeisk Ungdom