Amund Vik og Martin Henriksen fra Ungdom mot EU og AUF resirkulerer i Morgenbladet 29. april påstanden om at den beste måten å fremme en radikal politikk globalt er et Norge "som aktiv småstat". Men om målet vårt er en mer rettferdig fordeling globalt, er EU-medlemskap strategien som vil gi resultater.
For å utjevne forskjellene i verden, er det viktigste Norge kan bidra med ikke å gi penger men å forsøke å endre de globale institusjonene i en retning som utjevner makta. På denne måten kan land i Sør få muligheten til selv å få gjennomslag for sine egne interesser, og dermed løsne på avhengighetsbåndene til Nord.
Vi må derfor jobbe for reformer i de globale institusjonene. Per i dag reflekterer disse institusjonene den generelle maktfordelingen internasjonalt og, som vi alle vet; den er rimelig skakk. Så skakk at endring er umulig uten at de store landene er med.
I WTO har de største landene effektivt veto. I FNs sikkerhetsråd har USA og EU-landene tre av fem vetoer. For å få til reformer begge steder er man nødt til å få med seg de største landene, landene med veto. Får man ikke makta med seg, får man ikke resultater.
Hvis Norge skal få til noe, holder det ikke å jobbe med land i Sør, vi må i tillegg bruke vår posisjon som et rikt land i Vesten til å jobbe med våre naboer. Vi kan få innpass for slik å støtte landene i Sør. EUs posisjon må endres innenfra, for etter at EU i fellesskap har avgjort sitt forhandlingsrom, viker de ikke. Det er det som må være vår rolle, det er her vi har muligheter, men bare som EU-medlemmer. Den beste måten for Norge å jobbe globalt er derfor ikke gjennom å holde festtaler i WTO og FN, men gjennom hard og målrettet jobbing innenfor EU. Land i Sør kan ikke bli medlemmer. Norge kan. Hvorfor sier vi nei til muligheten?
Som EU-medlemmer kan vi jobbe for å endre EU innenfra. Vi kan bygge allianser for å nå våre mål. Sverige, Danmark, Finland og Nederland er sammen med Norge de eneste landene i verden som har oppfylt løftene fra Monterrey i 2002 om 0,7 prosent av BNP i bistand. Det er de beste allierte vi kan ha. Om Tony Blair mener alvor med sine løfter til Afrika, kan vi også alliere oss med Storbritannia. Da begynner vi faktisk å nærme oss noe
Dette scenariet er realistisk, og det er strategien som kan gi resultater. Å få EU til å gå aktivt inn for reformer, fører til resultater som vil gi milliarder av mennesker mulighetene til et verdig liv.
Alternativet til denne strategien er den “allianseløse, aktive småstaten”. Men så lenge vi ikke har makt, vil denne bare ende i retorikk ikke i resultater. Vi kan kanskje løsne opp i FN-forhandlinger, men i de institusjonene hvor de tunge, forpliktende beslutningene tas, i WTO, Verdensbanken og IMF vil vi bli en selvstendig stemme ingen vil høre på.
EU-medlemskap er den beste strategien for en aktiv, europeisk småstat som vil jobbe for mer rettferdig fordeling mellom nord og sør. Derfor er mitt ja et radikalt ja.