I sin brede anmeldelse av artikkelsamlingen Makt og Rett i Morgenbladet 6. mai, skriver Iver B. Neumann at vårt prosjekt faller "for eget grep". Jeg leser ikke Neumann dit hen at han mener at hele artikkelsamlingen gjennomgående gjør det – til det er han for sympatisk innstilt – men at det er bidrag i samlingen som han gjerne skulle ha sett bedre empirisk belagt med hensyn til påstander om hva "folk flest" antar om forholdet mellom juss og politikk.
Bakgrunnen for dette er særlig min artikkel “Makt, rett og politikk”, om synet på forholdet mellom juss og politikk i den norske juridiske tradisjonen. Der sier jeg at den juridiske teoritradisjonen ikke har vært særlig opptatt av skillet mellom rett og politikk, men har hevdet at jussen må ta pragmatiske samfunnshensyn, sett hen til hva slags samfunnsformål rettsreglene er ment å oppfylle. Dette innebærer et betydelig politisk element i den rettslige prosessen, eller i hvert fall et subjektivt vurderingsmoment som ikke er rettslig basert eller kan reduseres til en rettskilde slik som lov eller sedvane kan.
Dette er en gammel og etablert oppfatning innen rettsteorien, og det er også i Norge historisk sett en forholdsvis stor konsensus om at dette er en nødvendig tilnærming til rettsanvendelse. Slik at når jeg skriver: "Juss og rettsvitenskap er derfor uendelig mye lenger unna den oppfatning folk flest har av den, nemlig som en forholdsvis klar vitenskap, som fastslår hva som faktisk gjelder, og som ikke bidrar i stor grad til å utvikle retten", refererer og oppsummerer jeg den toneangivende posisjonen i norsk rettshistorie, nemlig rettsrealismen. Når Neumann da trekker frem det problematiske ved denne påstandens bruk av begrepet "folk flest", er det altså ikke jeg som først og fremst påstår noe her, men det er et referat av den posisjonen jeg selv kritiserer. Jeg er helt enig i at man "burde i alle fall ikke kritikkløst fremsette en så potensielt sentral påstand", og artikkelen er også en generell kritikk av en trend innen jussen som nettopp fremsetter synsete påstander om virkeligheten, istedenfor å bedrive prinsipiell argumentasjon om normative spørsmål. Det er litt merkelig at Neumann ikke har fått med seg akkurat det poenget, og blander det å ta innta et standpunkt med det å fremsette det.
Grunnen til at jeg tar opp dette, går litt utover å passe på at det ikke sies noe feil eller negativt om ting jeg har skrevet. Det er illustrerende at det gås feil i denne problematikken. Poenget er at den juridiske oppfatningen om forholdet mellom rett og politikk etter min mening bryter med hvordan mange statsvitenskapelige fremstillinger ser på forholdet mellom rett og politikk. Ideelt sett et er dette et forhold hvor den ene parten retten passivt og uten selvstendige innslag anvender det den andre parten politikerne har tenkt. Dette er den modellen for maktfordeling som vår grunnlov fra 1814 (alderen er i denne sammenheng et poeng i seg selv) bygger på.
At denne modellen med retten som en ren og direkte konsekvens av “Folkeviljen”, forstått som resultatet av politikernes dype og reflekterte overbevisninger, som igjen er et nokså direkte resultat av det mandatet de har fått av “Folket” ikke fungerer i praksis og heller neppe har hatt stor oppslutning i det juridiske miljøet i vår historie, får så være. Den er uansett komfortabel som grunnlag for å analysere makt og demokrati i Norge anno 2000, slik flertallsinnstillingen i utredningen gjør, for “Folket” er jo lik “Demokrati”.
Den største synderen i denne sammenhengen er Maktutredningen, men mange flere kunne nevnes. Min artikkel er et forsøk på å vise hvordan man har operert med helt forskjellige oppfatninger av forholdet mellom juss og politikk i den norske tradisjonen. Det er med andre ord feil, slik for eksempel Maktutredningen hevder, at jussen i større og større grad politiseres fordi den må ta stilling til politiske spørsmål som oppstår på bakgrunn av et stort regelverk. Det er feil fordi jussen nok var mer politisert før politikerne gikk skoene av seg i lovgiveridretten, og feil fordi dette problemet er politikerskapt og uttrykk for politisering og ikke rettsliggjøring. I alle tilfelle gir (troen på) en streng maktfordelingslære den fordelen fra et statsvitenskapelig synspunkt at man kan hoppe bukk over retten, og gå direkte på politikken: Retten er jo bare uansett et resultat av politikken! Det er dette Maktutredningen har gjort, og dermed stilt det gale spørsmålet.
Det presserende maktspørsmålet i vår tid er ikke “Hvordan skal politikerne få mer makt?”. For en selvstendig og kritisk innfallsvinkel til slike spørsmål burde det være: “Hvordan skal vi kontrollere politikerne og forvaltningen?”, “hvordan skal vi utvikle mekanismer som holder politikerne og forvaltningen ansvarlige?” og “hvem utøver faktisk makt?” Ved å ikke ta dette grepet, blir Maktutredningen og enhver statsvitenskapelig fremstilling som deler dette utgangspunktet om at “Folket” finnes på Stortinget og at det er disse som skal styre oss, selv en bidragsyter til å bygge opp under den politiske eliten, og til å hindre at det utvikles en tilstrekkelig stats- og elitekritisk norsk offentlighet.
Og er det et problem med norsk offentlighet, kan det kanskje sies å være nettopp det beskjedne innslaget av elitekritikk. Oppfatningen av forholdet mellom juss og politikk hos “folk flest” i denne sammenhengen inkluderer dermed også adskillige statsvitere.