Etter å ha overvært premieren på Olav Tryggvason på Den Norske Opera 30. april d.å., er det med forbløffelse undertegnede og andre leser Harald Kolstads anmeldelse i Morgenbladet 6. mai. Var vi på samme forestilling, tro? Publikums reaksjon viste at forestillingen var en stor suksess. Kolstad, derimot, overvar en "saga-tegneserie".
Kolstad har full rett til å mislike et fremført verk, men som anmelder er han forpliktet til å informere leseren om verket og presentere sine synspunkter på faglig grunnlag. Hvem har nytte av en anmeldelse som røper utilstrekkelig musikalsk kompetanse, mangler kunnskaper om historien og i tillegg generell interesseløshet for det aktuelle prosjektet? For leseren er Harald Kolstads subjektive synsing totalt uinteressant. Hans uforpliktende omgang med karakteristikker som “grunn” om komponistens melodiske evner, “rørende” om en av de sentrale sangernes innsats, “amatør-komisk” om regien, faller på sin egen usaklighet. Kolstad uttaler seg på en måte som røper at han ikke makter eller ikke ønsker å gripe det som foregår i et komplisert verk.
Når det gjelder opera, er det først og fremst den musikalske bærebjelken som opptar og derfor krever musikalsk fagkompetanse. I dette tilfelle, der librettoen omhandler historisk stoff, kreves det i tillegg elementær kulturhistorisk kunnskap. Kolstad har intet fanget opp av det aktuelle verkets karakter som musikkhistorisk prosjekt (Grieg-Søderlind), av den historiske epoken som verket dreier rundt eller av det dramatiske innholdet i verkets kristningshistorie. Kolstad har ingen informasjon å gi leseren. Hadde han tatt seg tid til å lese det rikholdige programheftet, hadde han kanskje fått med seg noen poenger.
Operaverket med tittelen Olav Tryggvason er spesielt på den måten at et uferdig fragment fra 1800-tallet av Grieg og Bjørnson er tatt opp og fullført i våre dager. Publikumeren er naturlig interessert i hvordan Griegs musikk er inkorporert, transformert eller brutt av den moderne komponisten. Ouverturen lar Griegs Landkjenning folde seg ut – men hvordan inkorporeres den eldre musikken i det fullførte verket? Hva med komponistens bruk av intertekstualitet i temabruken, hvordan takles skjæringspunktene mellom Griegs lyriske, romantiske tonespråk og det moderne? Anmelderen har intet av musikkfaglig kunnskap å meddele oss. Hans subjektive karaktersetting er blottet for faglig analyse.
Når det gjelder det historiske sujettet, kristningstiden som dramatisk kulturkollisjon mellom vikingtid og middelalder, fremmed og hjemlig, viser anmeldelsen igjen mangel på kunnskap og forståelse. Hvordan fullføres et operasujett som startet i nasjonalromantikk og heltedyrkelse i en tid som har avkledd alle helter deres glorie? Brokker av eldre tekstuttrykk skal inkorporeres i et tekstlig hele som må ta hensyn til våre dagers fagkunnskap på feltet og et annet syn på heltesagaen. Hvordan gjøres det? At operaen har endret karakter fra en nasjonal heltesaga til en antihelt-historie, ser ut til å ha gått anmelderen hus forbi. Heller ikke har han fått med seg den innebygde spenningen mellom ulike former for kristendom som datiden sto overfor. Olav Tryggvason som internasjonal skikkelse, hans russiske fortid belyst gjennom munken med kjærlighetsbudskapet i sentrum til forskjell fra den mer maktorienterte vestlige kristendomsformenen, er ett av flere hovedtema i verket. Det ville trolig ha interessert den kulturhistorisk orienterte leseren/publikumer.
Kolstad har intet fått med seg av operaens spenning mellom de tre “historiske” kvinneskikkelsene som sagatradisjonen knytter til Olavs liv, og det metaplanet av mytologi som i stigende grad legges på stoffet. I siste akt spilles dramaet ut på det mytiske planet og dommen over Olavs liv og kristning ender i et åpent spørsmål. Hvor er den faglige analysen av grepene som er gjort av komponist og librettist? Vi må nøye oss med å slå fast at anmelderen intet har fattet av spenningene mellom verkets ulike dimensjoner. Kolstad kommer ikke lenger enn til det han selv oppfatter som “sagategneserie”.
Det er krevende å ta inn et verk som rommer flere dimensjoner, av fortid og nåtid, av tekst og musikk som brytes på flere plan. Det operabevisste publikum i salen viste imidlertid at det er fullt i stand til det. Derfor er det en grov nedvurdering av publikum Kolstad leverer med sin anmeldelse. Sjusket håndverk viser seg til overmål når anmelderen ikke engang klarer å bruke rett tittel på verket. Olav Tryggvason heter ikke Trygvasson. Barna lærer på skolen at Tryggva- er en genitivform, altså kalles mannen Tryggvason. Men Kolstad omtaler skikkelsen og operaen konsekvent som Trygvasson. Kan man ikke stave navn, kan man jo sjekke avisannonsen før man lar meldingen gå i trykken. Er Morgenbladet og dets lesere tjent med et slikt lavmål? Er det ikke på tide at kritikeren selv underlegges en aldri så liten grad av kvalitetssikring?