Temperaturen i den offentlige debatten om universitetenes økonomiske, faglige og forskningspolitiske rammer har vært høy. Det har vært en tendens til å kritisere reformene med brede generaliserende uttalelser om kvalitetsforverring og ulevelige kår ved våre utdanningsinstitusjoner. Vi er ikke ukritiske til reformene, men mener debatten er blitt alt for unyansert og i for liten grad reflekterer verden slik den ser ut fra et vanlig ståsted ved en av disse institusjoner.
For eksempel har reformen gjort norske studier mer kompatible med tilbud i utlandet, og kombinasjonsgrader fra flere institusjoner er nå både mulig og ønskelig. På den annen side har reformen ført til en nedkorting av studietiden på lavere grad med ett år, noe som har store negative konsekvenser for det akademiske nivå. Det søkes å kompensere for dette gjennom en intensivering og effektivisering av studiene. For de ansatte betyr det en fortetting av undervisningsaktiviteten, for studenten betyr dette krav om høyere hastighet og effektivitet i å fordøye stoffet. Fagene har selv måttet etablere forsvarlige studietilbud på en vanskelige balansegang mellom faglighet og krav til effektivitet.
Men er det så slik at denne nye virkeligheten har ødelagt både det akademiske nivå på undervisningen og friheten til forskning? Ja, det er et stort problem at studietiden er blitt forkortet. Men samtidig har denne endringen faktisk gjort det mulig å etablere nye undervisningsopplegg. Studieprogrammer har gjort det mulig å sette sammen nye og utfordrende tverrfaglige studier. Det er ingen tvil om at innføringen av reformen har vært en ekstra belastning på de fleste ansatte ved universiteter og høyskoler de siste to år. Men dette fortsetter ikke nødvendigvis nå etter at reformen er ved å finne sin form. De vitenskapelig ansattes arbeidsfordeling mellom forskning og undervisning har ikke endret seg. Men for å sikre forskningstiden må man ha gode redskaper for å måle den tiden de ansatte faktisk bruker på sin undervisning, inklusive evaluering og tett oppfølgingen av studentene. Det er en vanskelig utfordring for universitets ledere og de enkelte ansatte å frede forskningstiden, men vi kan ikke se at det i selve reformen finnes noe hinder for dette.
Økonomistyringen av fag og virksomhet har også vært trukket frem som en negativ side ved reformen. Med et incentivsystem som gir instituttene penger etter antall studiepoeng avlagt, finnes det en risiko for at institutter og fakulteter vil tendere mot å prioritere de fag som tiltrekker seg flest studenter, altså gå i retning av en markedsstyring av fagtilbudet. At universitetene søker å tilby studier som faktisk etterspørres av samfunnet, er et gode. Hvis man derimot konstant tilpasser tilbudet til etterspørselen, risikerer man å prostituere universitets egenart og faglige kvalitet. Det er ingen tjent med. Fagdimensjonering, altså valg av hvilke fag som skal prioriteres og hvilke som ikke skal det, er vanskelig, men nødvendig. Dette har intet med reformene å gjøre, men er til enhver tid en del av institusjonenes politiske valg. Heldigvis har forskerne fortsatt en høy grad av selvbestemmelse på disse områder, og eksempelvis vil en stilling i faget sanskrit snart bli lyst ut på HF ved UiO, til tross for at sanskrit aldri vil tiltrekke seg mer en håndfull studenter. Det virker ikke urimelig at det er en viss samfunnsøkonomisk sammenheng mellom de penger som bevilges universiteter og høyskoler over statsbudsjettet, og det samfunnet får igjen i form av uteksaminerte studenter. Men dette kan selvfølgelig kun fungere på en faglig forsvarlig måte så lenge det faktisk er forskere og ikke byråkrater som leder institutter, fakulteter og universiteter.
På flere områder synes reformen å være et godt verktøy for å gjøre våre institusjoner mer tilpasset ønsker og forventninger fra samfunnet og samtidig ivareta de akademiske krav og den nødvendige forskningsfrihet. Det ser ikke ut til at arbeidssituasjonen for de ansatte vil være vesentlig forverret på sikt. Derimot er forskningens frihet, og da især grunnforskningen, i altfor høy grad utsatt for politisk styring, primært gjennom Norges Forskningsråd. Dette opplever vi som et meget stort problem for forskningens kvalitet og nyskapning, men det har altså intet med de mye debatterte universitetsreformer å gjøre.