Debatt

Venstresidens resignasjon

Kan vi si at nasjonalstatene har reell selvbestemmelse i en situasjon hvor kapitalkreftene på få timer kan tvinge dem til å endre politikk? Hva er demokratiets reelle innhold i en tid da kapitalkreftene mer og mer begrenser valgmulighetene? Er nasjonalstaten egnet til å løse dagens grenseoverskridende problemer?

Den norske venstresidens forhold til EU kan ikke begrenses til norsk medlemskap eller ikke. Venstresidens utfordring er om den klarer å prege politikken i Europa. Flere nei-folk på venstresiden sier klart at det er nasjonalstaten som er viktigst, og at grenseoverskridende politisk arbeid ikke tillegges vekt. For Radikalt Europa er det eiendommelig at sosialister insisterer på at nasjonalstaten er den viktigste politiske arenaen – i dag som i 1972!

Den europeiske venstresiden er i hovedsak positiv til EU, som et nødvendig redskap for å kunne regulere markedskreftene og motvirke høyrepolitikk. Motstanden mot politisk integrasjon og et åpent Europa målføres stort sett av politiske krefter på høyre fløy. Venstresiden må erkjenne at EU er en realitet og en viktig politisk arena. Den politiske kampen må føres overalt, og må komme i stedet for kampen for nasjonale særinteresser og egen rikdom – og selvvalgt politisk isolasjon.

Naturligvis er det ingen garantier for at EU i fremtiden vil treffe de riktige beslutningene. Et handlekraftig og demokratisk EU gir likevel en mulighet for å endre noen av verdens urettferdigheter. Det har EU styrke til å kunne gjøre. Om dette skjer, avhenger av om venstresiden kjenner sin besøkelsestid og jobber for en felles, sammenhengende europeisk politikk. Slik kan teori omsettes i praktisk politikk og gi innflytelse.

EU har et felles indre marked, men det er utviklet politiske strukturer parallelt. Det indre markedet er politisk regulert. Dette skjer fordi politikere, arbeidstakere og forbrukere i alle EU-land faktisk er like opptatt som nordmenn av å demme opp for de verste utslagene av den rå kapitalismen. Hadde EU vært “kapitalismens bolverk”, hadde vel ikke EU traktatfestet politikk som regulerer nettopp markedskreftene?

Mer enn 100 rettsakter setter minstekrav til arbeidsmiljø, arbeidstid, barnearbeid, likestilling mellom menn og kvinner og så videre – og sikrer arbeidstakernes forhandlingsrett overfor de multinasjonale selskapene. Rå kapitalisme eller politisk regulering?

Mer enn 400 rettsakter har skapt en bredt anlagt miljøpolitikk som felles krav til rensing av luft og vann, avfallsbehandling, miljøvurdering av offentlige prosjekter osv. Rå kapitalisme eller politisk regulering?

Det er viktigere enn noen gang med politisk regulering av de globale markedskreftene. Et uregulert marked er jevngodt med den sterkestes rett. Globalisering uten politisk regulering, betyr globale markedskrefter som kan velte små nasjoners økonomier gjennom nådeløse valutaspekulasjoner, som gjør rike land rikere og fattige fattigere. Globalisering uten politisk styring er det egentlige “elitens prosjekt”, som nei-siden hevder de kjemper imot. Politisk regulering av markedskreftene forutsetter sterke politiske institusjoner.

Venstresiden svikter når den ikke vil kjempe for sine verdier og visjoner i Europa – med begrunnelsen at de ikke liker EU. Venstresiden har tradisjon for politisk deltakelse for å endre samfunnsforholdene. Hvis ikke venstresiden skal kjempe for venstresidens verdier – hvem skal ellers gjøre dette?

EU-motstanden på venstresiden er nært knyttet til nasjonal selvtilfredshet og urealistisk internasjonalisme. Hvis man er realistisk internasjonalist, og ønsker bedre miljøpolitikk, mer demokrati og solidaritet, skal man selvsagt kjempe for bindende internasjonale strukturer. Venstresidens visjoner om humanistiske, grønne og sosiale verdier kan bare oppnås ved langt tettere politisk arbeid i Europa – ikke mindre! Venstresiden må si JA til EU-medlemskap – men et kritisk ja!

Det ekstreme høyre er på hugget i Europa. Nasjonalismen og den idylliserte nasjonalstaten dyrkes, og fanene reises i kampen mot internasjonalt fellesskap. I en slik situasjon må det være en oppgave for alle progressive å arbeide for mer politisk integrasjon og sterkere politiske institusjoner – kort sagt å styrke internasjonalt, forpliktende samarbeid.

Venstresiden i Norge ser ut til å foretrekke den politiske kampen innenfor nasjonalstatens grenser. Hvordan vil den norske venstresiden styre de grenseoverskridende markedskreftene uten sterke internasjonale, politiske institusjoner? Motsetningene i det norske samfunnet er som motsetningene i EU. Burde ikke den norske venstresiden prioritere alliansebygging med grupper i andre europeiske land som deler venstresidens syn på utviklingen – i felles kamp på den arenaen motparten befinner seg?

Når den norske venstresiden skygger unna vår tids viktigste politiske arena, og unnlater å videreføre kampen mot den internasjonale kapitalen og høyrekreftene, har ikke da EU-motstanderne på venstresiden gitt opp kampen?

Mer fra Debatt