Debatt

Memer og andre replikatorer

Håkon Fyhn følger i Morgenbladet 11. mars opp Svein Egil Hatleviks artikkel om memer fra en uke tidligere. Fyhn skriver blant annet følgende: «Memet har objektets natur og vi vil avgrense og definere det. Virkelighetens mening har slett ikke objektnatur og kan ikke reduseres til noe objektaktig». Han mener derfor memetikken står overfor et «grunnleggende ontologisk problem».

Det er godt mulig at Fyhn har et viktig poeng her, men dersom han mener at dette er tilstrekkelig til å forkaste hele memetikken, så er jeg uenig med ham. Det at det finnes fenomener som memetikken (ennå) ikke er i stand til å håndtere er vel bare helt som forventet. Men memetikkens anvendelsesområde er kanskje ikke så omfattende som enkelte har trodd.

Ellers mener jeg det er uheldig om leserne blir sittende igjen med det inntrykk at “memteorien” er en teori om at det muligens finnes noe i hodene våre som kalles memer. Det ville i så fall være misvisende. Kunne Fyhn ha definert hva han legger i begrepet?

Memer kan defineres som informasjonsbærende strukturer som kan lagres i hjerner og er i stand til å replikere seg selv. De er altså eksempler på såkalte replikatorer. Vi trenger ingen teori for dette, for vi har ikke gjort noe annet enn å definere et begrep til hjelp for vår tenkning, og en slik definisjon er selvsagt verken riktig eller gal, bare mer eller mindre nyttig.

Og det som gjør det vanskelig å komme bort fra at memer er nyttige i en del sammenhenger, er at de er replikatorer. For ingen kan vel nekte for at vi lever i en verden som er dominert av replikatorer? Replikatorer er en forutsetning for liv, og det er nettopp tilstedeværelsen av replikatorer på jorden som gjør at den er så totalt forskjellig fra alle de andre plantene i vårt solsystem. Jeg mener altså at memer er et nyttig begrep, og vil illustrere det med tre eksempler.

For det første er memer interessante når det gjelder å forstå hva som gjør mennesker så forskjellige fra dyr. Vi er nemlig formet ikke bare av replikatorer på DNA-nivå (gener), men også av replikatorer på det mentale nivå (memer). Interesserte lesere vil kunne finne mer om dette i min artikkel “Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere”, forskning.no, 26. januar 2005.

For det andre er memer nyttige for å forstå fenomenet religion, og ikke minst fundamentalistisk religion. For eksempel er det slik at flere av våre mest fremtredende politikere tror at obligatoriske kurs for imamer og enkelte andre tiltak av samme type er det som skal til for å få ortodokse muslimer til å innse hvor overlegne våre vestlige verdier, og da særlig vårt kvinnesyn, er i forhold til islams. Dersom disse politikerne hadde innsett at vi her har å gjøre med replikatorer som har hatt suksess i snart 1400 år, da ville de kanskje hatt litt mer respekt for islam.

Jeg tror altså at mem-orientert tenkning kunne ha hjulpet oss med noe mer realisme på områder der utfordringene er store og de etiske dilemmaene mange. Kanskje et memetikk-kurs for politikere hadde vært en vel så god investering som feminisme- og demokrati-kurs for imamer?

For det tredje tror jeg en generelt større forståelse for memetikk ville ha ført til at litt færre mennesker gikk rundt og drømte om et multikulturelt samfunn etter mønster fra John Lennons sang Imagine. Replikator-perspektivet hjelper oss nemlig til å innse at det er svært liten sjanse for å lykkes med et slikt prosjekt, at Lennon sannsynligvis er enormt mye bedre som låtskriver enn som politisk rådgiver, og at hans visjoner nok vil fortsette å være akkurat det tittelen antyder, nemlig imaginære.

Det finnes fortsatt en del folk som ønsker ideen om det selviske genet vekk fra biologien, men de har neppe særlig store muligheter for å lykkes. På samme måte tror jeg sosialantropologer og andre grupper som ønsker å hindre at memetikk får innpass i sine fag, etter hvert vil få problemer. I begge tilfeller er grunnen at replikator-konseptet er for slagkraftig til å kunne neglisjeres.

Mer fra Debatt