Debatt

En radikal kritikk?

Kulturredaktør Lena Lindgrens kommentar i Morgenbladet 15. april angående diskusjonen om den nye basisutstillingen i Nasjonalgalleriet påkaller visse refleksjoner. Hun hevder at "Sune Nordgren og Christian Bjelland må innse at mye av kritikken mot omleggingen i Nasjonalmuseet er radikal". Ja, mon det?

Jeg har i forbindelse med kritikken av den nye basisutstillingen på Nasjonalgalleriet kunnet konstatere en underlig og uhellig allianse mellom konservative politikere, kritikere og enkelte yngre kunstnere og kuratorer. Kritikken er med andre ord ikke bare kommet fra den delen av publikum som vil at alt skal være som det alltid har vært. Lindgren henviser til Morgenbladets egen kritiker Caroline Ugelstad og Aftenpostens Lotte Sandberg som bevis på at kritiske innvendinger også er kommet fra mer “radikalt” hold. Jeg kan for egen del legge til Tone Hansen, nylig avgått styreleder for UKS, som målbar enkelte av de samme synspunkter på det store folkemøtet om basisutstillingen i Nasjonalgalleriet 14. april. Hansen uttrykte seg kritisk til at Nasjonalmuseet nærmet seg galleriet gjennom de tematiske utstillingene i Nasjonalgalleriet. Dette var, om jeg forsto henne rett, et uttrykk for en kommersialisering av kunsten og en misforstått institusjonskritikk. I Nasjonalgalleriet skal man kunne gå for å finne oversikten over den norske kunsthistorien, også den eldre.

Det virker som de nevnte kritikere ikke har tatt inn over seg at den kronologiske sammenstilling av den historiske kunsten er et prinsipp som er i ferd med å bli forlatt i stadig flere museer verden over. Nasjonalgalleriet er her helt på linje med Tate Modern i London, Museum of Modern Art i New York og Nationalmuseum i Stockholm som for tiden viser en utstilling der samtidskunstneren Jan Håfstrøms malerier er hengt i samspill med arbeider av 1700-tallskunstneren Carl Gustaf Pilo. Så når det blir hevdet (slik professor Øivind Storm Bjerke gjorde på det nevnte møte i Nasjonalgalleriet) at dette monteringsprinsipp er noe "gammeldags" og 1980-talls er det en misforståelse. Vel har det lenge vært vanlig med temporære temautstillinger også i museene, men det er ikke det vi snakker om her. Det er derimot et radikalt nytt grep å montere nyere og eldre kunst sammen i en mer eller mindre permanent basisutstilling. Uansett om dette er "kjent gods fra institusjonskritikken på 1990-tallet", slik Lindgren hevder, er det like fullt et nytt og radikalt prinsipp i museumssammenheng (Tate Modern åpnet f.eks i 2000, det nye MOMA i fjor høst).

Det er etter min mening denne nymonteringen som er radikal (i betydningen ytterliggående, dyptgripende), ikke den misforståtte politisk “radikale” holdning at Nasjonalmuseet er blitt kommersialisert og en del av underholdningsindustrien. Når eller i hvilken forstand kan forresten vårt Nasjonalgalleri bli kommersielt? Og har ikke de fleste som arbeider innenfor kunstfeltet for lengst innsett at vi også er en del av massekulturen og underholdningsindustrien? Og hva er så forbasket galt med det?

Å tviholde på en sementert historisk-kronologisk fremstilling av samlingen, slik enkelte kritikere har gjort, er derfor ikke et radikalt standpunkt, men direkte bakstreversk. Å holde fast ved det gamle er aldri noen fremsynt løsning. Et nasjonalgalleri skal leve og være i bevegelse, kun slik kan vi lære noe av den gamle kunsten, og den nye. Alt annet blir sløvt vanegjengeri.

Til slutt en kommentar til Lindgrens påstand om at basisutstillingen på Nasjonalgalleriet har autoritære trekk. Det har den helt sikkert. Og det har sin enkle forklaring: Det å skape kunst, og derved også fremvisningen av den, er per definisjon udemokratisk og subjektiv. Kunst kan aldri bli demokratisk. Den er aldri et resultat av håndsopprekning eller flertallsbeslutninger. Kunsten formes i et subjektivt rom og den velges følgelig også ut fra subjektive kriterier. Det faktum at kuratorene har tillatt seg å “lede” betrakterne gjennom bevisste sammenstillinger kan kanskje for enkelte føles autoritært, men for det store flertall av publikum har den nye basisutstillingen på Nasjonalgalleriet tydelig gitt nye opplevelser og ny innsikt. Derved gir den mening, snarere enn å bli absurd, slik Lindgren hevder.

Jan Kokkin

Kunsthistoriker

Mer fra Debatt