Debatt

Det radikale nei

Nok en gang drar de iherdige EU-entusiastene i Radikalt Europa i gang debatt om venstresidens forhold til EU. Mens de fleste andre på venstresiden er opptatt av å felle den borgerlige regjeringen vil Petter Wold og Wenche Fossen helst diskutere norsk EU-medlemskap. I sine innlegg i Morgenbladet i forrige uke gyver de løs på den radikale nei-siden, og gjentar samtidig en rekke feilaktige påstander både om norsk og europeisk venstresides syn på EU.

Det er en myte at europeisk venstreside er positiv til den nåværende politiske utviklingen i EU. I Danmark har venstresiden vært den viktigste drivkraft ved hvert nei til mer EU-integrasjon. I Frankrike var venstresiden kjernen i motstanden som nesten veltet Maastricht-traktaten i folkeavstemningen i 1992. Og i dag går samtlige av SVs europeiske søsterpartier, på ett unntak nær, inn for å si nei til EUs grunnlovsforslag. I flere EU-land ser vi nå også en sterkt økende motstand blant sosialdemokratene. I motsetning til den nasjonalistiske høyresiden er venstre-motstanden mot EU ingen protest mot samarbeid og integrasjon, men en protest mot at integrasjonen skjer på nyliberale og udemokratiske premisser. I motsetning til Petter Wold og Wenche Fossen fører europeisk venstreside nå en edruelig debatt om EU, basert på hva EU er, ikke hva vi skulle ønske det var.

Den viktigste grunnen til radikal EU-skepsis er mangelen på demokrati i unionen. For venstresiden må demokratispørsmålet være overordnet, ganske enkelt fordi det bare er i demokratiske strukturer at to fattige kan vinne over én rik. Sentraliseringen av makt i Brussel bærer med seg en avdemokratisering som systematisk svekker venstresidens muligheter til å få gjennomslag for vår politikk. Makt flyttes fra nasjonalstater som har vært gjennom et århundre med demokratisering, til et nivå som ikke har det. Ikke bare mangler EU egne demokratiske strukturer, unionen mangler også det viktigste fundamentet for folkestyre; en levende, felles offentlighet. Så lenge det er slik vil kapitalkreftenes innflytelse i systemet være langt sterkere enn de folkelige bevegelsenes påvirkningskraft. Et politisk system med en slik kolossal avstand mellom folket og de styrende forsterker innflytelsen til dem som sitter med den økonomiske makten. I Brussel bor tusenvis av profesjonelle lobbyister. EU-demokratiet er prisgitt dem som har råd til å betale lønningene deres. EU er derfor en arena med spilleregler som systematisk går i venstresidens disfavør.

Ja-siden smykker seg med paroler om internasjonal solidaritet. Men det er ikke Frankrike og Tyskland som trenger vår solidaritet, men det fattige flertall som marginaliseres av den globale nyliberalismen. EU er verstingen i internasjonale handelsforhandlinger, til og med ivrigere enn USA når det gjelder å presse på fattige land politikk som tvinger dem inn i nykoloniale avhengighetsforhold til Europa. I WTO går EU i spissen for å nekte u-land retten til å beskytte oppbygging av egen industri, slik at de tvinges til å bare eksportere råvarer. Samtidig krever EU at andre lands markeder skal være åpne for dumping av subsidierte europeiske produkter. Resultatet er underutvikling, fattigdom og nød. EU er ingen kraft for det gode i verden, EU er en kraft for europeiske næringsinteresser. Er det disse norsk venstreside skal bruke vårt internasjonale engasjement på å styrke?

Den viktigste endringen i EU siden 1994 er innføringen av euroen og den økonomiske og monetære union (ØMU). ØMU er et viktig nei-argument. Innføringen av en sentralstyrt pengepolitikk, hvor norsk rentenivå bestemmes i Frankfurt, vil gjøre det mye vanskeligere å bekjempe arbeidsledigheten. Vi vil ikke lenger kunne bruke renten til konjunkturstyring, og det vil i stor grad være hensynet til de store europeiske økonomiene som avgjør hva slags pengepolitikk som blir ført. Blir Norge EU-medlem blir vi mer med i EU enn svensker, dansker og briter. De har alle avvist ØMU, noe Norge ikke vil få mulighet til.

Det er ulike syn på EU-medlemskap på europeisk venstreside. Det er ikke rart at vi ser dette noe forskjellig i for eksempel Tyskland og Norge. Analysen av EU som en drivkraft for nyliberalismen er imidlertid lik. Venstresiden er for europeisk samarbeid. Men så lenge EU forblir et samarbeid om feil ting, og en internasjonal fanebærer for mer markedsliberalisme, vil EU-motstanden forbli sterk på venstresiden. Wold og Fossens hyllest til dagens EU finner derfor ingen gjenklang på europeisk venstreside.

Norge kommer til å forbli utenfor EU. Dette er forankret i to folkeavstemninger og en fortsatt sterk motstand i opinionen. I stedet for en ny ørkesløs debatt om medlemskap, bør venstresiden nå utfordre til diskusjon om hvordan Norge kan bruke vår posisjon utenfor EU til det beste for både oss selv og andre. Vi trenger en debatt om hvilken rolle Norge kan spille som uavhengig stemme i sikkerhets-, handels- og utviklingspolitikken. Og vi trenger en debatt om hvordan vi kan organisere vårt bilaterale forhold til EU på en bedre måte enn gjennom EØS. Om Wold og Fossen kunne kaste seg inn i disse diskusjonene, ville det være et langt mer fruktbart bidrag til utviklingen av norsk venstresides Europa-politikk.

Audun Lysbakken

Stortingsrepresentant, Sosialistisk Venstreparti

Mer fra Debatt