Debatt

Andrerangs menneskerettigheter for kvinner og etniske minoriteter?

Menneskerettighetene er universelle, i den forstand at de beskytter alle individer uansett status. Men noen har større beskyttelsesbehov enn andre. Derfor er det etablert egne konvensjoner for å hindre kvinne- og rasediskriminering. Hvorfor skal så Norge ikke gi disse konvensjonene samme tyngde i norsk rett som andre menneskerettighetskonvensjoner?

Norge er i øverste sjikt i menneskerettighetenes eliteserie. I stortingsmeldingen "Handlingsplan for menneskerettigheter" fra 2000 heter det at Norge "ønsker å være et foregangsland når det gjelder beskyttelsen av menneskerettigheter". I den nylig fremlagte stortingsmeldingen "Makt og demokrati" slås det fast at "Regjeringen setter menneskerettighetene i sentrum for sin politikk både nasjonalt og internasjonalt". Politikken gir resultater: det er sjelden at Norge kritiseres av de internasjonale tilsynsorganene og Norge har sluttet seg til en lang rekke menneskerettighetskonvensjoner.

FN opererer med seks hovedkonvensjoner. Tre av disse er gjort gjeldende som norsk lov gjennom menneskerettsloven: konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, sivile og politiske rettigheter og barnets rettigheter. De tre øvrige er konvensjonene om kvinnediskriminering, rasediskriminering og tortur. Regjeringen har foreslått å innarbeide de to første av disse i henholdsvis likestillingsloven og en ny lov mot etnisk diskriminering. Samtidig ber Regjeringen uttrykkelig om at disse konvensjonene ikke inntas i menneskerettsloven.

Regjeringen skal ha honnør for at den nå velger å gi disse menneskerettighetene status som norsk lov. Det innebærer at bestemmelsene kan påberopes direkte overfor norske domstoler, og gir rettighetene adskillig mer tyngde – rettslig som politisk – i det norske samfunnet. Men det er trist at Regjeringen ikke ber Stortinget legge disse to konvensjonene inn i menneskerettsloven.

Umiddelbart kan Regjeringens anbefalinger synes underlige: hva skal en med en egen menneskerettslov om ikke menneskerettighetene inntas nettopp der? Problemet for mange synes å være at menneskerettsloven gir menneskerettighetene en form for høyere status, svevende mellom grunnlov og lov. Menneskerettsloven taler om forrang: at menneskerettighetene ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Menneskerettigheter kan være et vanskelig tema for politikere, siden menneskerettighetene setter grenser for politikernes (eller flertallets) makt. De som sitter i posisjon, vil ønske seg mest mulig makt og dermed minst mulig menneskerettigheter, i hvert fall i rettslig bindende form. De som sitter i opposisjon, vil være mer åpne for å tale individenes sak mot myndighetene og dermed være mer rause i forhold til å gi individene en rettslig beskyttelse. Dette dilemmaet er aktuelt i mange land.

Regjeringen begrunner sitt forslag om ikke å gi rasediskrimineringskonvensjonen og kvinnediskrimineringskonvensjonen forrang med at spørsmålet om eventuell forrang må vente til Regjeringens gjennomgang av Maktutredningen foreligger. Nå har Regjeringen fullført analysen av Maktutredningen, og kommet med sine anbefalinger til Stortinget.

I stortingsmeldingen Makt og demokrati konkluderer Regjeringen med at “en forrangsregel bør reserveres for helt spesielle tilfeller, slik praksis har vært i Norge”. Konvensjonene om kvinnediskriminering og rasediskriminering er nettopp det: “helt spesielle tilfeller”.

Norge har i mange år hatt problemer med å tilpasse seg det “flerkulturelle samfunn”, belyst blant annet gjennom FNs kritikk av KRL-faget og den – i praksis – tannløse rasismeparagrafen i straffeloven. Når det gjelder kvinnediskriminering, har Norge i mange år ligget i forkant av den internasjonale utviklingen, men det er fortsatt langt igjen til en reell likestilling mellom kvinner og menn i Norge.

De to konvensjonene presiserer og styrker forbudet mot diskriminering, et helt grunnleggende menneskerettslig forhold. Det finnes ingen andre relevante konvensjoner om kvinnediskriminering og rasediskriminering, og disse to konvensjonene er to av FNs seks hovedkonvensjoner om menneskerettigheter. Sammenlignet med for eksempel barnekonvensjonen, er det lite som tilsier at disse to konvensjonene skal holdes utenfor menneskerettsloven.

Konsekvensene av ikke å inkorporere de to konvensjonene i menneskerettsloven, er mange. Ett er den rettslige usikkerheten som kan oppstå dersom bestemmelser i de to konvensjonene kommer i konflikt med bestemmelser i de konvensjonene som er inntatt i menneskerettsloven. Aktuelt her er forholdet mellom ytringsfrihet og rasistiske uttalelser. Skulle en lovanvender komme frem til en slik konflikt, vil kvinnediskrimineringskonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen måtte vike for de andre konvensjonene – mens de på det folkerettslige planet er likeverdige. En annen risiko er at de som anvender lovene, vil kunne legge til grunn at disse to konvensjonene ikke er av samme viktighet som de øvrige, og dermed legge større vekt på annen nasjonal lov.

Konsekvensene er antakelig enda klarere på det politiske planet. Det vil være svært vanskelig for norske politikere å gi en troverdig forklaring på hvorfor diskriminering av kvinner og diskriminering på grunnlag av etnisitet skal gis svakere lovregulering enn de øvrige menneskerettighetene som er innarbeidet i norsk lov. Enda vanskeligere vil denne øvelsen være i en internasjonal sammenheng.

Både FNs kvinnediskrimineringskomité og rasediskrimineringskomité har uttrykkelig bedt om at konvensjonene inkorporeres i menneskerettsloven, og begge disse konvensjonene omhandler temaer som står høyt oppe på den internasjonale dagsorden. Et norsk skille mellom disse to konvensjonene og de øvrige FN-konvensjonene som er innarbeidet i menneskerettsloven, vil kunne møte takknemlig interesse fra stater som ikke har de beste intensjoner om å etterleve bestemmelsene.

Regjeringens forslag til lovendringer er nylig behandlet av Stortingets kommunalkomité og familiekomité. Komitémedlemmene fra regjeringspartiene fulgte Regjeringens anmodning om ikke å inkorporere konvensjonene i menneskerettsloven. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti motsatte seg denne løsningen, og ønsket seg et sterkere menneskerettighetsvern.

Denne og forrige Bondevik-regjering har gjort mye for å fremme menneskerettighetene i Norge. Det blir spennende å se om de enkelte representantene for Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre velger å følge Regjeringens fremforhandlede felles linje, eller om noen representanter stemmer mer i tråd med partienes – og kanskje sin egen – grunnholdning til disse spørsmålene.

Odelstinget skal den 25. april ta stilling til hva slags status de to konvensjonene skal ha i Norge. Problemstillingen er etter mitt skjønn enkel. Innarbeides konvensjonene i menneskerettsloven, styrkes vernet om menneskerettighetene i Norge. Samtidig sender Norge et signal nasjonalt og internasjonalt om at man gir FNs sentrale menneskerettighetskonvensjoner den samme oppfølgningen. Det etableres en rettskildemessig klarhet, og konvensjonene blir mer tilgjengelige.

Det mest negative med en slik ordning, er at den politiske handlefriheten begrenses. Det betyr i klartekst at muligheten for å diskriminere på grunnlag av kjønn eller etnisitet, blir redusert. Om dette er en ulempe eller en fordel, vil de enkelte politikerne på Stortinget selv måtte avgjøre når de to lovforslagene nå skal behandles.

Mer fra Debatt