Vi nærmer oss hovedfeiringen av unionsjubileet og landets hovedstad gjør seg klar med storstilt oppgradering av gater og rom. Gamle og slitne asfalttepper erstattes med presis og renskåren granitt som skikkelig bygulv. Men gode byrom består ikke bare av gulvet; fasadene er vel så viktige for romlige kvaliteter.
Samtidig med dette kultiverte bygulvprosjektet fremstår en rekke bygårder på byscenen med de hesligste tivolieffekter. Voldsomme lyskastere kaster tilfeldig lys på fasadene. Ettersom avansert lysteknikk er noe alle har råd til, griper lysforurensningen om seg som en farsott. Så snart lyskasterne angriper en bygård, våkner naboen og tribuneeffekten er i gang; gårdeierne overgår hverandre med lysstøy. Resultatet er i ferd med å bli ganske grotesk og lysskrikende fasader tar oppmerksomheten fra bygulvet. Dette er ikke bare et hovedstadsproblem, men det var der det begynte. Norske byer trenger strategiplaner for belysning.
Karl Johans gate har lenge hatt sitt lysprosjekt. Målet var klart; å gjøre landets paradegate mer synlig og samtidig tiltrekke seg kommersiell oppmerksomhet. I flere år har vi levd med dette spraglete og anmassende lysprosjektet. Det ble unnfanget da Slottet ble underlagt grundige lysavveininger i forhold til hvor mye og hvorledes Karl Johans fondvegg burde markeres i bybildet, eller legge seg forsiktig inn i Slottsparkenes mystiske verden.
På Karl Johan er de fleste lyskasterne montert tett på fasaden og skaper skarpe og skrikende lysfontener. Det fører til uheldige kontraster mellom lys og skygge, urelatert til arkitektonisk form og detaljer. Det grelleste eksempel har vært Paléet, overfor Nationaltheatret. Denne sterkeste lysvandaliseringen er i flere år blitt rettet mot bygningens avslutning mot himmelen, det vil si opp mot kornisen, eller hovedgesimsen, som er skapt for å legge en forsiktig skygge og ro over fasaden. Denne flombelysningen er nå endelig slått av, men er den slått av for godt? Enkelte bygninger på Karl Johan har til og med fått blått tak som egenmarkering, men uten mål og mening for omgivelsene.
Karl Johans gate har ledet an i lysforurensningen, som nå har begynt å forgrene seg inn i sidegatene. Belysningen i Kirkegaten er nettopp blitt "oppgradert", med byens største "lyshull" nedsenket i fortauet. Tanken har sikkert vært å kaste lys på undersiden av trærne, men iveren etter å skape det spektakulære har tatt overhånd. Størrelsen på lysarmaturene dreper målestokken på trær og gatelykter og kaster mangfoldige kilowatt rett til værs. Men også på skrått mot fasadene, og uten å oppnå særlig effekt, mens fotgjengere får ubehagelige lyssjokk rett i ansiktet.
Dette er ikke bare en grotesk inngripen i våre vakre byrom, men løsningen avdekker også en egenmarkering som privatiserer det offentlige rom. I rådhuset bekrefter byråd Grete Horntvedt at belysning dessverre ikke ble tatt med i hovedstadens fornyelse av byrommene, og mener at situasjonen er overmoden. Fasadebelysningen i Oslo har i de senere år har vært gjennomført av handelsstanden og gårdeiere, med ryggdekning i et "spleiselag". At slike løsninger ikke er blitt gjenstand for plan- og bygningsetatens våkne blikk, som fasadeendringer og skilting, er et mysterium. La oss håpe på større årvåkenhet i andre byer.
Rådhusplassen er landets storstue og bør belyses deretter, men her er tivolieffektene nærmest fullkomne som en lysmessig kakofoni. Akershus festning er naturlig nok fremhevet, men hvor er helheten i festningens vakre arkitektur? Og hvorfor må dette vakre kulturminnet belyses med det kjipeste gulrøde natriumlys?
Belysningen av rådhuset minner om gamle Øst-Tyskland. Rådhusplassen er nesten uten belysning og oppleves utrygg, mens nabobygningene tar oppmerksomheten med kraftige lyskilder med en helt annen lysfarge. Da er det heldigvis bedre stelt borte på Aker Brygge hvor en dyktig lysdesigner har skapt en helhetlig belysningsstrategi for bydelen, og uten grelle effekter.
La oss lære av Aker Brygge og skape en helhetlig belysningsplan for landets flotteste byrom. Ta gjerne også med Hovedøya som byrommets avgrensning mot sør. Men vi bør ikke stoppe ved rådhuset. Hele Oslo sentrum, og alle norske byer, bør få en belysningsplan som tar stilling til hvilke bygninger og monumenter som skal fremstå som viktige landemerker.
En belysningsstrategi for Oslo bør dekke hele sentrum og avklare innfallsporter, kanter og landemerker, som bygninger, monumenter og skulpturer. Først etableres helhetlige kriterier, deretter løsninger for delområder, slik at arkitekturen fremstår like vakker om natten. På den måten gjennomføres strategien i faser og til vedtatte budsjetter. Målet må være å opprettholde harmonien i bybildet, gjennom bevisst bruk av belysning, harmoniserte lysfarger, og ikke minst opplyste og trygge rom å ferdes i.
Når Oslo får sin egen belysningsstrategi vil vi ikke være først ute. En rekke byer rundt om i verden ligger allerede i forkant. England kan eksempelvis vise til Cambridge, Newcastle og Coventry, og Frankrike til Lyon, selv om effekter og belysningsnivå der er strukket litt langt.
La oss prise oss lykkelige over at 100-årsfeieringen finner sted i sommer hvor selv ikke flombelysningen kan skjære gjennom dagslyset, uansett hvor mange gigawatt som settes i sving. La oss være glade for at dette viktige jubileet markeres uten at våre byer oppleves som de reneste tivolier.
Ole Wiig
Tidligere arkitektpresident, sivilarkitekt MNAL, NARUD-STOKKE-WIIG