underholdning
På lederplass i Morgenbladet tar Bendik Wold opp min Samtiden-artikkel om tv-sport og trash-tv. Lederen er verdt å kommentere. For det første drøfter jeg i min artikkel noen forhold innenfor tv-underholdning. Det dreier seg ikke om forholdet mellom høy- og lavkultur, slik Wold er inne på. Det å trekke frem lavkultur er ikke det samme som å angripe høykulturen. Tvert imot kan det hende at det å respektere lavkultur er et premiss for å kunne opprettholde smal kultur, fordi suget fra "det sorte hullet" som Espen Ytreberg har kalt middelkultur med det svekkes, og de ulike sjangerne får beholde sin egenart.
Wold spør videre om temaet er Samtidens lesere verdig. Det er nok riktig at det ikke er så mange Samtiden-lesere som er glødende opptatt av trash, men jeg tror de er opptatt av makt, identitet og fordommer. Da er også sjansen stor for at de interesserer seg for kjensgjerninger som at seertallene for såpe- og realityserier er minst like høye som for sportssendinger og at 100 000 flere kvinner enn menn ser Hotel Cæsar. I motsetningen mellom resepsjonen av henholdsvis tv-idrett og trash gjenspeiles fordommer mot homofilt jåleri, tenåringsjenters popstjernedrømmer og husmødres formiddagssentimentalitet. I den samme motsetningen finner vi menn og maktpersoners vilje til identitet og selvrespekt, samt norsk puritanisme, naturfetisjisme, nasjonalisme og autentisitetsjag.
Wold virker mindre opptatt av disse problemstillingene og slutter i stedet opp om forsvaret for idrett. Med referansen til Sloterdijk får idretten enda flere honnørord å smykke seg med, nemlig varm masse. Men hvorfor er en heiende masse på et idrettsarrangement eller en ensom idrettstv-seer varme, mens trash-publikumet, hjemme i sofaen, eller under Idol-finalen i Oslo Spektrum representerer the lonely crowd? Det gir ingen mening, og Wold bekrefter med dette mitt poeng: Idrettsunderholdning oppvurderes av intellektuelle til etikk og fellesskap. Trash-underholdning ses i smug av nærmere én million mennesker, og kommenteres som uetisk, flau og knapt verdt seriøs analyse.
Det dreier seg med andre ord om en maktforskjell mellom seergrupper, som kommentatormediene burde utfordre. Dropp gjerne både idrett og trash, men man kan ikke si prinsipielt ja til det ene og nei til det andre. All den tid Wold finner det interessant å snakke om idrettens varme masse og slik styrke idrettsunderholdningens allerede feterte posisjon som mangefasettert og høyverdig, burde han kanskje også vurdere en engasjert analyse av den kontinuerlige konflikten mellom personale og ledelse i Hotel-Cæsar-konsernet, eller hva med et essayistisk oppgjør med Israels uskyldigsrene fredsballader i Eurovision Song Contest?
Hanne Andrea Kraugerud
Filosof og skribent