Debatt

Sannheten om nasjonalsosialismen?

Journalist i Morgenbladet, Lasse Midttun, er begeistret for realismen i filmen Der Untergang og mener at vi kanskje «endelig har en film som nærmer seg sannheten om nasjonalsosialismen»(Morgenbladet 18. februar). Filmen er uten tvil et «veldreid drama», som Kjetil Lismoen skriver i sin anmeldelse, og spekket med gode skuespillerprestasjoner, ikke minst av Bruno Ganz som Adolf Hitler.

Man forlater likevel kinosalen med en ubestemmelig og litt urovekkende følelse. Og etter å ha sett filmen to ganger, kan jeg bare istemme med Wim Wenders: Filmen mangler et «point of view», den er holdningsløs i forhold til nazismen. Den fremragende tyske filmregissøren har gått hardt ut mot filmen (som har gått sin seiersgang på tyske kinoer) i Die Zeit (nr. 44/2004) og mener den ufarliggjør Hitler: «Mangelen på holdning fører tilskuerne inn i et svart hull hvor de på en nesten umerkelig måte blir hensatt til å betrakte denne tiden fra gjerningsmennenes synspunkt, i det minste med en velvillig forståelse for det», hevder han med styrke.

I Der Untergang spares det ikke på realistiske skildringer av krigens gru: Vi får se ben som sages over mens blodet spruter og nærbilder av mennesker som sprenges i lufta og av nazioffiserer som i tur og orden skyter seg en kule gjennom hodet. Men ikke av Føreren. I filmen ber Hitler sin adjutant om å skaffe til veie nok bensin til å brenne opp likene av ham og Eva Braun slik at «russerne ikke skal få stilt mitt lik til skue"» Og utrolig nok utfører filmen Hitlers siste ordre: Vi får verken se Førerens (eller Eva Brauns) selvmord eller liket av ham.

«Hvorfor ikke vise at svinet endelig er død?» spør Wenders. Også Goebbels-paret blir vist denne siste ære – etter å ha tatt livet av sine seks barn. Kameraet snur seg igjen andektig vekk i det Goebbels hever pistolen for å skyte sin kone og siden seg selv. «Hvorfor fortjener disse en slik verdig bortgang, mens alle de andre gode og dårlige tyskere blir meiet ned for fote?» spør Wenders forundret og mener at filmen på denne måten gjør Hitler og Goebbels til mytiske figurer. Men kanskje disse scenene dukker opp senere som ekstramateriale på dvd, tilføyer han ironisk.

Der Untergang er ikke den filmen Tyskland hadde trengt, nå som nynazister marsjerer i Dresdens gater, de høyreradikale toger inn i delstatsforsamlingene i øst og tallet på registrerte arbeidsledige nok en gang har passert fem millioner (i virkeligheten er nærmere ni millioner tyskere uten arbeid). Filmen om Sophie Scholls siste dager, som nettopp er kommet på tyske kinoer, har forhåpentligvis det filmen om Hitlers siste dager mangler – nemlig en klar holdning til nasjonalsosialismen.

Mer fra Debatt