I Morgenbladet 11. mars tilfører Pål Veiden debatten om klassereisen et mildt sagt forbausende kjønnsperspektiv; de klassereisende er de skoleflinke «arbeidergutta» som på sin vei ut og opp må kjempe mot «middelklassekvinner som ikke duger, men som har generasjoner av politisk kapital, forbindelser og frekkhetens nådegaver».
Veiden er særlig fortørnet over at likestillingskonsulenten ved Universitetet i Oslo ønsker flere professorater på områder som interesserer kvinner. Dette forstår han som at «alt er tillatt for å stoppe gutta fra arbeiderklassen».
At Veiden tror det bare er «gutta» som foretar klassereiser, virker i seg selv litt nærsynt. Men man må jo være direkte blind for maktstrukturene i samfunnet for å tro at eliten består av inkompetente kvinner som får toppstillingene kastet etter seg mens de setter alle krefter inn på å holde flinke menn nede.
Også sosiologen Veiden kan nok huske å ha sett statistikk over hvem som bekler toppstillingene i dette landet, hvis han tenker etter. Så mye kan jeg si, at det ikke er kvinner som sitter selvsikkert på toppen og tar opp plassen for andre, muligens mer kompetente krefter. Heller ikke på universitetet.
Veiden advarer mot å forveksle personlig nostalgi med samfunnsanalyser. Men selv overser han suverent all forskning og statistikk om kjønn og makt når han velger å forkle sine personlige fordommer som nettopp samfunnsanalyse. Snakk om å ha frekkhetens nådegaver.
Se også debattinnlegg på bokseksjonens sider