«Vi trenger å forklare kultur på samme måte som vi forklarer biologi» sier Susan Blackmore i Morgenbladet 4. mars. Forklaringen innebærer for henne å redusere virkeligheten til en kalkulerbar størrelse, objekter i form av gener, eller memer, som er kulturens svar på genene. Utviklingen av kultur forstås deretter gjennom darwinistiske utvelgelsesmekanismer blant disse objektene.
Da memteorien dukket opp på 90-tallet vakte den jubel i visse kretser av samfunnsforskere. Hadde vi fått en mulighet til å behandle kulturelle fenomener som mening på en vitenskapelig måte? Mange av oss så begrensningen i neodarwinismen, og ikke minst teorien om det selviske genet. Likevel så vi et stort potensial i computersimulering av kulturelle fenomener.
Problemet åpenbarte seg rakt. Datamaskiner hadde fått en simuleringsevne som langt overgikk det forskerne som utviklet systemteori på 70-tallet hadde tilgang til, men forskerens evne til å transformere virkeligheten til kalkulerbare objekter, i vårt tilfelle memer, var ikke blitt bedre.
Problemet med å objektifisere og punche inn meningsvirkeligheten i computere avdekket noe vi allerede burde visst: At virkeligheten er uendelig «tykk», som antropologen Clifford Geerts sier. Det er ingen grense for hvor fyldig en beskrivelse av selv den enkleste mening kan bli.
Et kjent eksempel fra antropologifaget er William Condons forsøk på beskrive mikrokommunikasjonen som foregikk i en 4,5 sekunder lang filmsnurt av en balinesisk familie rundt middagsbordet. Dette var før videoen, så han studerte en filmkopi. Denne holdt til 100 000 visninger før den var utslitt. Før han sa seg ferdig hadde han slitt ut 130 kopier og da hadde han på ingen måte laget en fullstendig beskrivelse.
Enhver som vil beskrive virkelighetens meningssfære via memer står ovenfor et lignende problem. Dette kan virke som et kvantitativt problem der informasjonsmengden er for «stor». Det er for eksempel forsøkt løst gjennom en slags «fuzzy thinking», der absolutt nøyaktighet ikke etterstrebes. Men problemet er ikke kvantitativt. Det handler ikke om nøyaktighet. Det er et grunnleggende ontologisk problem. Memet har objektets natur og vi vil avgrense og definere det. Virkelighetens mening har slett ikke objektnatur og kan ikke reduseres til noe objektaktig. Objekter eksisterer adskilt fra hverandre. Mening er alltid hel.
Meningen til en hvilken som helst idé eksisterer kun i relasjon til andre ideer. Hva ville vel ideen «kaffekopp» betydd om den ikke sto i relasjon til ideer som «kaffe», «drikkesaker» og «kjøkkensaker». Hva ville vel kjøkkensaker vært uten kjøkken? Eller kjøkken uten hus? Hva er huset uten stedet det ligger og verden for øvrig? Hva er huset uten livet vi lever der og kjøkkenstolen hvor jeg drikker min kaffe? Lukten av nytraktet kaffe og koppen som varmer hendene.
Vi kan skille objektene fra hverandre, men deres mening ligger i relasjonene mellom dem, og til helheten av mening i vår erfaring. Memetikken vil skape en representasjon av meningen der helheten reduseres til memer. Meningens mangedimensjonelle og poetiske natur erstattes av en endimensjonell atomistisk størrelse. Det finnes ikke et eneste eksempel på en vellykket avgrensning av et konkret mem. Grunnen er at det rett og slett ikke er mulig å gripe mening på denne måten.
Det finnes allerede en rekke innfallsvinkler til forståelsen av mening: i lingvistikk, symbolteori, hermeneutikk og ikke minst i kunsten. Hva kan memetikken bidra med i dette selskapet? Kan begrepet ha forklaringskraft på tross av den ontologiske skivebommen?
Dersom ikke memetikken oppklarer sin ontologiske status, vil den bare være i stand til å lede oss fra en form for misforståelse til en annen. Fra å være «Små rasjonelle klumper med bevissthet» blir vi «kopieringsmaskiner», som Susan Blackmore sier.
Historien viser at vi lett fanges i de metaforene vi bruker, og memetikkens metaforer beveger seg i en farlig retning. Memetikken kan derimot hjelpe oss til å se, og reflektere over de grunnleggende problemene som oppstår når vi forsøker å fange meningssfæren inn i vitenskapens otologi. Vi må flytte oss ut av denne ontologien for å se dette, noe jeg mistenker at verken Richard Dawkins eller Susan Blackmore har forsøkt.