Annonse
04:00 - 04. mars 2005

Høyt og lavt

Annonse

musikk og mysterium

Even Ruud påpeker i sitt innlegg i Morgenbladet 25. februar at den opplevde musikken tilbyr ulike typer mening. Tidligere har han fremhevet at våre musikkopplevelser blant annet er betinget av ulike lyttehabituser. Det er helt uproblematisk å slutte seg til begge disse utsagnene. I en slik situasjon blir det imidlertid nødvendig at man, som Ruud sier, er seg bevisst at den forskningsmessige refleksiviteten omkring musikkopplevelsen blant annet avhenger av et velutviklet kritisk blikk for maktaspekter og kulturelt hegemoniske føringer.

Essayene i Musikk og mysterium representerer alternative posisjoner i forhold til den musikkanalytiske positivismen så vel som det sosiale paradigmet i musikkvitenskapen. Musikk og mysterium er et prosjekt hvor en rekke av bidragene artikulerer lyttehabituser som har vært klart underkommunisert innenfor begge de ovenfor nevnte diskurser. Slik kaster Musikk og mysterium et kritisk søkelys på det kulturelle hegemoniet som bortimot har tabuisert musikkens eksistensielle og åndelige meningslag. Dette gjelder i særlig grad når bokens forfattere strekker seg ut over psykologiens og sosiologiens teorier og modeller, når de ikke synes fornøyd med å behandle eksistensielle og åndelige fenomener med det vi i vår redaksjon kaller “antropologisk ildtang”, og når noen av oss sågar trekker veksler på varianter av teologisk tankegods. Ut fra tanken om at ethvert kunnskapsmonopol er fordekte maktmonopoler har vi nettopp ønsket å løfte frem alternative kunnskapstyper også i tilnærmingen til et fenomen som musikalsk erfaring.

Når Ruud i sitt forrige innlegg fremhever behovet for en radikalisering av det hermeneutiske perspektivet i retning av diskursteori og dekonstruksjon, må vi kunne regne med at han mener at dette må gjelde overfor alle posisjoner. Dette poenget aktualiseres ikke minst i relasjon til spørsmålet i Ruuds siste innlegg om hvorvidt det er tilfeldig at jazz, rock og folkemusikk er så lite representert i Musikk og mysterium, eller om bokens prosjekt aktivt søker “å opprettholde et skille mellom høy og lav kultur”. Bakom et slikt spørsmål klinger nemlig det sosiale paradigmets hegemoniske tendens til utvisking av alle forskjeller, og ikke minst en ideologiserende motstand mot alle former for hierarkier. Tiden er overmoden for å nyte både diskursteoriens og dekonstruksjonens gleder også overfor slik tenkning! Den tyske filosofen Peter Sloterdijks drøfting av hvordan den absolutte likhetstanken gjør det vanskelig å oppdage og anerkjenne faktiske forskjeller, kan kanskje få den litt slitne debatten omkring “det høye” og “det lave” inn i nye spor? Slike drøftinger har generelt vært preget av svak refleksjon omkring forskjellen på likhet og likeverd altfor lenge.

Dermed slett ikke sagt at fraværet av jazz, rock og folkemusikk og annet betyr at vårt prosjekt er å avvise mulighetene for at andre sjangere enn den klassiske vestlige musikken kan tilby transcendens og mystiske erfaringer. Det ville jo vært en direkte tåpelig holdning. Vi vet alle at slike erfaringer ikke kun eksisterer innenfor den vestlige “høykulturen”. Jeg har personlig møtt slike fortellinger hos studenter fra Japan, India, Sri Lanka og Nigeria – knyttet til disse kulturenes egen musikk, og vi kjenner til tilsvarende holdninger til musikk i alle vestlige sjangere, ikke minst norsk folkemusikk. Når essayene i Musikk og mysterium har klassisk vestlig musikk i fokus så skyldes dette primært det banale faktum at det er innenfor denne musikken at forfatterne i boken har det meste av sin ekspertise. Samtidig vil jeg fremheve at et sentralt poeng med Musikk og mysterium er å løfte frem musikkens åndelige meningslag og meningspotensial – uten å skjele til den utbredte angsten for “finkulturen”. Især gjelder dette om vi med “ånd” tillater oss å dvele ved det mer kontemplative, og ikke med nødvendighet forbinder transcendens og mystisk erfaring med tungetale og ekstatiske kroppslige uttrykk.

Og til slutt: Vi innrømmer at fraværet av for eksempel jazz og rock også skyldes at redaksjonen ikke har følt behov for å markere politisk korrekthet ved å sikre deltagelse fra alle musikalske sjangere.

Øivind Varkøy

Medredaktør av Musikk og mysterium, førsteamanuensis i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt