Det er et paradoks at SVs fiskeripolitikk i en fremtidig rød-grønn regjeringsallianse kan skape effekter i forbindelse med olje- og gassutbygginga i Barentshavet som er stikk motsatt det intenderte.
SVs fiskeripolitikk er en arv fra Ottar Brox og hans analyse av allmenningens tragedie, og er et forsvar for sjarkfiskerens økonomiske berettigelse som småskalaprodusent i egen utmark.
To argumenter taler imidlertid imot SVs bruk av Brox’ analyse. Selv om Brox’ kritikk av stortrålerne isolert sett er holdbar, er rammen gal. For det første selve utmarksargumentet: Når SV støtter opp under beskrivelsen av Nord-Norge som utmark, støtter partiet også i prinsippet opp under argumentasjonen for sin og sjarkfiskernes sentrale motpart.
Hovedargumentasjonen for Møreredernes rett til evigvarende kvoter på bekostning av den nordnorske fiskeribefolkning, er nemlig at Nord-Norge er deres utmark. Ved å kjøre på dette poeng har de til i dag vunnet alle debatter om fiskeripolitikk i Stortinget. For å oppløse paradokset trenger SV en fiskeripolitikk som forhindrer at de gir bort gevinsten til Mørerederne når de skal forsvare sjarkfiskeren.
For det andre er i dag SVs fiskeripolitikk i sin avvisning av markedstenkningen i ferd med å bli en bumerang for partiet. Den tildekker nemlig at den nordnorske sjarkfiskeren må gjøres mer markedsrettet, i stedet for å beskytte ham mot markedet.
Politikk består i å presentere velgerne for en analyse av den virkeligheten de handler i, slik at de kan øyne sine egne muligheter. Men SVs fiskeripolitikk er gått ut på dato og gir ikke lenger et korrekt bilde av veien til gevinst for sjarkfiskeren i den nordnorske fiskerivirkeligheten.
Den samme globaliseringen som har skapt oljeutviklinga i nord, har nemlig ført til at Norge er blitt snudd opp ned, slik at veien til de europeisk markedene fra Finnmark ikke lenger går via Vestlandet, men via Russland. SVs fiskeripolitikk overser at Nord-Norge i kraft av petroleumspolitikken selv er blitt et europeisk sentrum, og at det paradoksalt nok er ved å innrette markedstenkningen mot øst at man kan redde den nordnorske sjarkfiskeren.
Sjarkfiskeren vinner i dag som småskalaprodusent overfor alle andre fangstmåter og storskalaprodusenter, ikke bare i kraft av levering av ferskt råstoff, men primært fordi han med omorganisering av landapparatet og teknologisk ominnredning av egnebuene kan levere nisjeprodukter som er etterspurte på de russiske supermarkedene.
Det betyr at småskalaprodusentene i nord settes på museum hvis de fortsatt skal beskyttes som høstere av utkantressurser. Det å slenge fisken dau på kaia og være fornøyd med det, er å overse hva sjarken er verdt i tilknytning til en nisjebasert og markedsbevisst landproduksjon i Finnmark rettet mot den nye og hurtig voksende russiske middelklassen.