musikk og mysterier
Noen ganger kan en musikkopplevelse være akkurat det som ryster tingene på plass og får verden til å svinge i fase. Eller som vipper tiden out of joint. Etter en klingende stigning kommer kanskje sannhetens øyeblikk, som rager inn i varigheten, med volumknappen skrudd loddrett, elgitaren skrudd opp i taket, eller orgelet pløyd inn i orkesteret. Andre ganger er hviskningene så sarte at det ikke nytter å lene seg fremover i stolen. Du må strekke deg hinsides armlenet, lenger ut enn noen gang før, og da, rett før du faller på nesa, hører du klangene skimre, og du fryser svakt i nakken under englevingens streif.
Hva skal jeg svare på innleggene til Even Ruud om boken Musikk og mysterium? Nå har han øyensynlig utmattet Ove Kristian Sundberg, og går videre til meg. Ruud svarer ikke på det vi spør om, han stanser ikke, fastholder ikke, dybdeborer ikke, men vandrer nomadisk videre fra det ene temaet til det andre.
Vi har ikke skrevet en teoretisk bok om musikalsk meningsdannelse eller musikk og kultur, slik Ruud synes å legge opp til. Vi prøver å bore oss ned i våre egne erfaringer, undersøkende, skrivende, spørrende. Dette er en bok hvor de skrivende subjektene setter seg selv på spill. Boken er kanskje bare en ansats. Men grepet er nødvendig også av strengt teoretiske grunner.
Hver enkelt musikkopplevelse er i omskiftelig tilblivelse gjennom strømmende tid. Språklig beskrivelse truer med å lukke dette til gjennom ettertankens perfektum partisipp. Man løser ikke dette fremstillingsproblemet ved å gjengi erfaringsrapporter fra andre. Da havner man bare ett trinn lenger vekk. Det hjelper neppe heller å trekke inn et større antall kulturer og genrer. Kulturteori er et viktig felt, men den treffer ikke det vi er ute etter i denne boken.
Kunsterfaringen er personlig og spesifikk. Den peker likevel ut over seg selv. Vi har fått fantastisk respons fra uventede kanter, fra folk vi ikke kjente, fra musikkelskere, radiolyttere, profesjonelle musikkutøvere. De sier: – Endelig noe om det vesentlige! – Dette har jeg følt i førti år! – Endelig noe om meg! – Her står det om det som gjorde at jeg ble musiker! Musikkvitenskapen har et problem hvis den ikke treffer forhold som musikkbrukere erfarer som vesentlige, og hvis den ikke makter å kjenne på dette fra innsiden. Det blir i lengden et spørsmål om fagets troverdighet.
Ruud skriver som en evig tilskuer. Hvis han nevner noe slikt som mystisk erfaring i møtet med musikk, er det i høyden som kliniske symptomer hos andre. Hva med hans egne symptomer? Man må våge å spørre: Hva er systemets og teorienes relevans i forhold til egen, dyptgripende erfaring? Den globale harelabb vil nødig berøre noe uten å dra med seg alle de andre kulturene, genrene og ståstedene hele veien. Ruuds nomadiske musikklytter legger seg faretruende nær den universale dilettant.
I stedet for å samle trådene til en slags avslutning, trekker han igjen en ny sak opp av hatten. Han spør hvorfor jazz, rock og folkemusikk ikke er sterkere med i boken. Dette minner om den særnorske mistroen mot “finkultur”, nå utvidet til akademisk maktposisjon og livsform. Svaret er igjen at vi har ønsket å skrive om det vi har best greie på, personlig og profesjonelt. Verre er det ikke. Vi har ellers et godt forhold til jazz, rock og folkemusikk. Vi vet at det fins beslektede erfaringer innen mange genrer, men vi skriver altså her om vår egen opplevelse.
Når Ruud vil straffe interessen for det han kaller “dead white German composers” i noen av bokens tekster (han glemte “male”), så bruker han dette slagordet på amerikansk. Er ikke dette også ideologi, så vet ikke jeg. Hvis noen for øvrig mener at populærmusikk og verdensmusikk er undertrykte i Norge, av vestlig kunstmusikk og samtidsmusikk (!), så ta en sjekk i den norske offentligheten inkludert radio og tv, aviser og skoler.
Det er visse fordommer Ruud kanskje ikke ser så godt hos seg selv. Ideen om at det virkelig kan finnes noe slikt som mystisk, religiøs erfaring, kanskje beslektet med dype kunsterfaringer dette er noe han og flere av hans sekstiåtter-kolleger knapt nok vil ta i med antropologisk ildtang (Øivind Varkøys uttrykk). Her går triviell fornuft og uerkjent intoleranse opp i en høyere enhet.
Om Sundberg skriver Ruud av en eller annen grunn at han er en "kristen Bach-forsker". Men det er intet ved det essayet som er avhengig av en slik rubrikk. Hva med Even Ruud selv, er han da en "hedensk" musikkforsker, etter samme enkle logikk? Eller er han kanskje "nøytral" i dette henseendet, det vil si uten ståsted?
Her synes selvrefleksjonen å svikte. For det kan vel ikke være ment slik at livssyn, det er noe de andre har, mens Ruud og sekstiåtterne i alle religiøse og estetiske spørsmål ser virkeligheten slik den egentlig er? Nærmere en hermeneutisk fallitterklæring ville det i så fall være vanskelig å komme.
Erling E. Guldbrandsen
Medredaktør av Musikk og mysterium