lærebøker og homofili
Morgenbladet hadde 4. januar et utmerket oppslag om hvordan en allerede mangelfull undervisning i skolen hva homoseksualitet angår vil bli eliminert i den fremtidige skole. Dette er naturligvis svært alvorlig, men å legge ansvaret på lærebokforfatterne og forlagene er å skyte budbringeren. Utkastet til læreplanene er allerede forfattet og høringsrunden er godt i gang, og vi har begrenset tid til å rette opp skadeverket. Det er derfor av stor betydning at vi ansvarliggjør de rette.
De som er den virkelige premissleverandør for skolens innhold er verken forfatterne eller lærerne, men politisk ledelse og deres utøvende organ Utdanningsdirektoratet. De er ansvarlige for å forme en skole som ivaretar samtlige både elever og lærere både som læreinstitusjon og som praktisk eksempel på hvordan dagligliv og samfunnet bør fungere. Når samfunnet vi lever i faktisk ekskluderer en stor gruppe mennesker homofile betyr det kun at man må holde opplysningsarbeidet ved like.
At Utdanningsdirektoratet ikke har fattet dette, er i beste fall oppsiktsvekkende. For ikke bare har de med sine forslag til læreplanene demonstrert sin uvitenhet, men i oppsummering av hva skolen skal være, viser de at de lever i en verden for seg selv. I St.meld nr. 30 (2003-2004) “Kultur for læring” kan vi lese at “Skolen er allerede et forbilde for resten av samfunnet, fordi den inkluderer alle.” Vi forstår at man enten er feilinformert eller preget av vrangvilje, og at vi kan lese slikt i et offentlig dokument er beklagelig. For hvordan man kan si at skolen inkluderer alle, når det nettopp er på skolen mange homofile opplever at de ikke passer inn, og etablerer grunnleggende identitetskonflikter.
En ordning der den enkelte skole skal være ansvarlig for å inkludere homofile i sin undervisning på bakgrunn av lærebøker under lavmål er å unndra seg ansvaret for en stor gruppe barn og ungdom. Homofile ungdommer har ikke behov for en skolehverdag som enten usynliggjør dem eller presenterer dem som avvikere. De har heller ikke behov for ha et pensum der de hvis de er heldige omtales i naturfag, samfunnsfag og KRL som særgrupper.
Det er naturligvis av vesentlig betydning at man i disse fagene blir opplyst om at homofile eksisterer på like premisser som heterofile. Men det er ikke tilstrekkelig med presentasjoner der homofile fremstilles som kasus. For å reflektere den virkelighet vi lever i altså der homofile er mer enn unntaket som bekrefter de heterofile er det nødvendig at homofil livsstil presenteres på tilforlatelig vis, eksempelvis i illustrasjoner i engelskboka og eksempler i matteboka. Men dette vil ikke skje all den tid politisk og faglig ledelse utviser både ignorans som de her gjør.
Det er viktig å merke seg at forslagene til læreplaner ikke er annet enn en reprise fra 1997, da skolens innhold også skulle forbedres. Også den gang var homoseksualitet omtalt på et vis som demonstrerte omfattende uvitenhet, men etter høringsrunder og påtrykk fra homoene selv, ble planene relativt akseptable.
Vi tar som en selvfølge at det skjer denne gangen også, men det er ikke desto mindre alvorlig at man fremdeles har et så snevert syn på tilværelsen at man utpeker deler av normalbefolkningen som avvikere. Det er videre underlig at man tydeligvis har valgt å skyve til side St.meld nr. 25 (2000-2001) “Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg”. Om dette er tegn på motvilje, eller et aktivt ønske om å videreføre og styrke et samfunn som tar livet av homofile er ikke godt å si, men det er fremdeles tid til å hente seg inn.
Når det er sagt, vil vi understreke at vi naturligvis ikke mener at forlagene og forfatterne står uten ansvar. Men vi må innse at de kun er hunder som følger sin herre, og at premissene for en hverdag som faktisk inkluderer alle, må legges andre steder.
Monica Wegling
Stipendiat, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU
Sigrun Saur Stiklestad
Stipendiat, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU