Både Morgenbladets journalist Simen Sætre og forfatter Jo Eggen bruker betegnelsen "skråsikker" som noe negativt i forbindelse med min fremstilling av konfliktene i det tidligere Jugoslavia. Nå er det slik at visse ting faktisk er sikre i en historisk fremstilling.
I dag er studiet av hva som skjedde i Jugoslavia en akademisk disiplin, med en jevn strøm av bøker og faglige artikler. For dem som studerer dette kapitlet av Europas nyere historie, er det umulig å følge med på alt. Men stadig mer av det som skjedde blir belyst. Fakta kommer på bordet.
På den annen side må analyser av mer komplekse sammenhenger, årsaksforhold og hensikter være gjenstand for kritisk vurdering. I undervisningen om emnet oppfordrer jeg studentene til selvstendig tenkning, og fremhever at de ikke må stole blindt på noens fremstillinger, heller ikke min.
Men de må kjenne til de viktigste faktiske forholdene. Da er det pussig å oppleve at i den offentlige debatten er synsing godtatt, enten på grunnlag av mer eller mindre god hukommelse om hva som skjedde på 90-tallet eller lesning av 3-4 tilfeldige bøker.
Det er for øvrig ikke bare “venstresidas intellektuelle” som har unnlatt å ta inn over seg hva som skjedde i det tidligere Jugoslavia. Selv om det var påfallende at mange av dem først våknet da NATO kom på scenen.
Jeg har liten respekt for dem som kritiserte NATOs overgrep, men var tause under Srebrenica-massakren (og alle andre brudd på menneskerettighetene). Og da er vi ved et annet aspekt enn akademisk studium: plikten til å ta stilling mot urett.