Erling Guldbrandsen bringer diskusjonen om Musikk og mysterium over i et mer konstruktivt spor når han spør på hvilken måte musikk kan bidra til meningsdannelse. Han har selvsagt et poeng når han framhever at forskjellige typer av musikk vil kunne gi opphav til ulike typer av mening. Men det er lett å tilføre at også forskjellige typer musikk kan gi tilnærmet liknende opplevelser hos ulike personer. I tillegg vet vi at to personer som hører på samme musikkstykke har forskjellige opplevelser, og at en person kan ha forskjellig opplevelse av samme musikkstykke når lyttingen skjer under andre betingelser. Med andre ord har vi her å gjøre med minst tre forhold som står i et relasjonelt og systemisk forhold til hverandre: musikk, lytter og kontekst. Det handler altså ikke om enkle årsaksforhold eller additive forhold hvor eventuelt musikk eller personen eller situasjonen i seg selv eller til sammen kan forklare hvordan meningsdannelse oppstår.
Når det gjelder musikkens bidrag, handler det om hvordan den opplevde musikken, dens fenomenologiske profil, kan tilby oss ulike typer mening. Uttrykket «tilby» (eng. «affordance») viser til at musikk ikke avgir noen bestemt mening, men stiller fram noen mulige forelegg for avlesning. Hva som faktisk blir en del av meningsdannelsen avhenger av de metaforiske projeksjoner som lytteren utfører, og disse handler om noe som er grunnfestet i musikalsk selvbiografi så vel som kroppslige disposisjoner. Det å omsette musikkens «ekspressive kraft» til opplevd mening skjer igjen innenfor en bestemt kulturell kontekst som jeg har valgt å betrakte som svært vesentlig i dette triadiske forholdet. Og spør vi videre om hva som skulle være viktigst i dette spillet musikken, personen eller kontekst, ville jeg svare med å trekke inn et fjerde forhold: den musikksosiale praksis.
Musikalsk meningsdannelse utfolder seg som del av en kulturell praksis, i forhandling med andre aktører innenfor et kulturelt felt. Som musikkforskere må vi ta alle disse forhold i betraktning noen av oss velger å studere musikalske forhold, andre ser mer på hvordan kognitive mekanismer er med på å produsere musikalske erfaringer, mens andre igjen studerer kulturelle kontekster og kulturelle praksiser. Det er få musikkforskere som behersker alle disse perspektivene. Men glemmer vi hvordan kultur og språk, kropp og sosial praksis er med på å velge ut og gi mening til hvilke musikalske strukturer som gis betydning, mister vi den refleksivitet som er nødvendig for å gi troverdighet til vår fortolkende praksis. Denne refleksiviteten er avhengig av musikkforskerens blikk for hvilke musikalske strukturer som avgir mening, den teoretiske forforståelse vi bringer med oss, innsikten i hvordan våre metaforiske projeksjoner innenfor en aktuell kontekst skaper mening i musikkopplevelser, og ikke minst et kritisk blikk for de aspekter ved makt og kulturell hegemoni våre tolkninger bringer med seg. Med referanse til det siste har jeg derfor lyst til å spørre Erling Guldbrandsen (eller gjerne andre som måtte ha lyst til å plukke opp ballen) om det bare er tilfeldig at jazz, rock og folkemusikk er så sparsomt representert i hans og Varkøys interessante antologi, eller om boka er et forsøk på å opprettholde et skille mellom høy og lav kultur.
Med andre ord: Kan også musikk fra andre sjangere «tilby transcendens», eller være med på å skape den type «mystiske erfaringer» som hans forfattere har forsøkt å sirkle inn?