Det er ikke vanskelig å forstå Handelshøgskolens BIs frieri til Kunsthøyskolen i Oslo slik det blir fremført av Jan Grund i Morgenbladet den 4. februar som et motsvar til min kronikk noen uker i forveien. Grund begrunner behovet for kulturledere på basis av en behovsanalyse, en idé om å fylle et behov som oppstår på grunn av statlige omprioriteringer. Vanskeligere å forstå for undertegnede er hva KHiO har å tjene på et slikt samarbeid, hvorfor i det hele tatt delta i en retorikk der kunst betegnes som en næring?
Både Grund og jeg vet at kulturell kapital i dag er hard valuta i morgen, og at selv om kunsten ikke har penger, har den likevel en verdi som kan omsettes. En aura som smitter, for å si det med de BI ansatte Anne Britt Gran og Donatella De Paoli (Kulturbeite, NRK P2 3. februar 2004).
Kunst og kultur er bærer av verdier som er annerledes enn andre systemer. Det gjør kunsten til en ettertraktet vare, den gir verdi, om enn ikke i økonomisk forstand. Det er en verdi kunststudenter så vel som kunstinstitusjoner av alle statlige arter bør være selv bevisst.
Å låne sitt navn og sin kompetanse til en bedrift eller stiftelse som BI liker å kalle seg, vil si å gi fra seg, eller å dele av den status man har som ideell formidler av kunnskap om kunst og kultur. Dette er et spørsmål om ideologi så vel som politikk når man inngår samarbeid. Spørsmålet mitt om ikke det er andre som er bedre samarbeidspartnere for KHiO kan ikke besvares av Jan Grund og vil vel heller ikke besvares av lederne ved KHiO.
I omstillingsviljen som preger KHiO så vel som universitetene, bør beslutninger som vil prege skolenes identitet diskuteres i offentligheten og ikke holdes tilbake som et privat anliggende. KHiO er en statlig skole. BI er en betalingsskole. Der er min agenda, for om kunsten hører offentligheten til, så hører også diskusjonen om hvilke kunstnere vi vil ha til i det offentlige rom.
I omstillingsprosessen bør KHiO ta sjansen på å diskutere åpent og villig om hva skolen skal representere. For de kan ikke både være radikal og kommers på samme tid. Kunst må være fremmedartet, kunsten er et rom der det fremmede trer frem. De gjenstandene som kommer inn i kunstrommet utsettes for et annet lys enn det som virker utenfor. Kunsten må overskride sin varekarakter for å ha en funksjon.
Med det mener jeg ikke at kunsten ikke er knyttet til kapitalen, snarere er den et produkt av kapitalismen, slik vår verdensoppfattelse også er det. Kunsten er påvirket at det samfunnet vi lever i, den er på samme tid en del av det og noe som stiller seg utenfor samfunnet. Den tilhører, som ideologiske debatter, offentligheten. Utover dette er kunsten funksjonsløs.
Å gjøre kunst til nytte er å gjøre kunsten til propaganda i statlige sammenheng og illustrasjoner i det private. Kunstneren står her på linje med den frie intellektuelle, med friheten som premiss for sin eksistens. Å sjonglere mellom vare og kunst er kunstnerens privilegium alene.
I radiointervjuet med Gran/De Paoli holdes fremdeles Absolut Vodkas bruk av kunst som reklame frem som et vellykket samarbeid mellom kunst og kommers. Problemet er at Absolut Vodka-utstillingen på Henie Onstad Senteret var del av det som gjorde at senteret totalt mistet faglig status, en status den nyansatte direktøren skal arbeide hardt for å vinne tilbake.
Kunsten blir redusert til reklame, og auraen som BIs representanter er så opptatt av, forsvinner ut med transaksjonen. Tilbake står institusjonen som et tomt skall, klart til å fylles av den som kan betale, mens Absolut sitter igjen med økt reklameverdi og kulturell status.
Eksemplet Vodka peker på et annet problem; kunstnerne må ha stjernestatus for å bli invitert. Det vil si at et annet system har brakt frem kunstnerne til et nivå hvor de blir attraktive for firmaet. Absolut Vodka er avhengig av et bakenforliggende, ubestikkelig system som garanterer kunstkvaliteten. Her er skiller som begge sider av kunst og kommers er avhengig av.
Å bli en interessant kurator, kunstner eller museumsleder er en langvarig og kronglete prosess, det er en dannelsesprosess, hvor deler kan læres og deler må erfares. I stedet for en master i Cultural Management burde KHiO benytte sjansen til å skape et faglig engasjerende studium for et bredt kunstfelt som vil komme sammen og diskutere nye strategier for formidling. Hvordan ta vare på, utvikle og utfordre dagens kunstbegrep på en måte som bevarer fagenes autonomi og samtidig gjør dem attraktiv for mange publikummere? Kritikkens mulighet?
Det ville gi KHiO faglig internasjonal anerkjennelse, og best gjøres det innenfor et statlig system uten en nytte/kostnadsmatrise hengende over seg. Våge å være selvreflekterende og transparent åpen for diskusjonen. Bevare kulturlivet.