Alle de skråsikre
tar feil, konkluderer Simen Sætre i en god og lite skråsikker artikkel om det skiftende synet på Jugoslavia-konfliktene og Milosevic.
Det er delte meninger, også i Haag, om den Milosevic blant annet professor Mønnesland mer skråsikkert mener vi kjenner. Både den krigsforbrytertiltalte selv og andre har klart å så tvil om viktige punkter i tiltalen mot ham. Sto han bak det som blir kalt et folkemord i Srebrenica? Fant det virkelig sted en massakre i Racak under hans overkommando, eller var den iscenesatt fordi noen ville provosere fram en Kosovo-krig?
Men mest påfallende er ikke Mønneslands skråsikkerhet, men venstreorientertes taushet om saken. Skulle det være et problem om Milosevic kan ha rett i noe, at Racak var et iscenesatt påskudd for en krig venstreorienterte jo stort sett var i mot?
At domstolen for det tidligere Jugoslavia, en FN-domstol, har et problem når den tiltaler Milosevic, men ikke Nato, er det nesten bare Gunnar Garbo som har påpekt.
Tausheten fra Dagbladets ti på topp-intellektuelle med flere om en stor og prinsipielt viktig sak opptar meg mer enn skråsikkerheten. Er Natos behov for å få Milosevic til å bli den ene store skurken og dermed sjøl gå fri, blitt et paradoksalt problem for venstresida? Er Milosevic blitt en skummel blanding av krigsforbryter og Nato-kritiker som er for utfordrende for ventresidas intellektuelle.