Introduksjonsloven for innvandring ble fra 1. september 2004 obligatorisk for alle kommuner som bosetter flyktninger som har fått oppholdstillatelse, fra nå av kalt innvandrere. Loven går blant annet ut på at alle innvandrere skal delta på et toårig opplæringsopplegg der de skal få grunnleggende ferdigheter i norsk språk og samfunnsliv, samt forberedes til yrkesliv eller utdanning. Opplæringsopplegget skal omfatte vel 30 timer i uka, inkludert forelesninger, arbeidspraksis og noe tid avsatt til lekselesing.
Før denne loven trådte i kraft fikk innvandrerne dekket sine boutgifter (leie og strøm) i tillegg til at de fikk en økonomisk støtte i form av sosialhjelp som skulle dekke mat, klær, buss, legebesøk, osv. Dersom innvandrerne var så heldige å skaffe seg arbeid ble sosialhjelpen fra staten redusert tilsvarende.
Med den nye introduksjonsloven er det innført et nytt støttesystem som skal bøte for de negative sidene ved det gamle systemet. Ordningen med bostøtte pluss reduserbar "sosialhjelp", ble byttet ut med en ordning der innvandrerne får "lønn" for å delta på det obligatoriske opplæringsprogrammet. De som klarer å finne et inntektsgivende kveldsarbeid ved siden av fullt program hele dagen, har dermed mulighet til å tjene ekstra penger uten at lønnen fra staten reduseres. Men, vi kan vel innrømme først som sist at innvandrere som holder på å lære seg å snakke norsk, som kanskje også holder på å lære seg å lese og skrive, som kanskje har barn og huslige aktiviteter å ta seg av, ikke har så lett for å skaffe seg dette inntektsgivende arbeidet. Både fordi man som fersk innvandrer ikke nødvendigvis anses som en attraktiv arbeidstager gitt at man ikke snakker språket enda, og fordi man som travel forelder rett og slett ikke har ork, tid eller krefter til å ha noe inntektsgivende arbeid ved siden av fullt opplæringsprogram. Og hvem skal passe barna dersom alenemamma klarer å skaffe seg kveldsjobb? Det er dermed mest realistisk at de fleste innvandrerne kun har "lønnen" fra staten å leve for i de to årene man går på det obligatoriske opplæringsprogrammet. Denne "lønnen" skal dermed altså dekke alle behov, inkludert husleie, strøm, ved til ovnen, mat, klær, busstransport, kanskje noe utstyr til kjøkkenet, et varmt ullteppe, akebrett, fritidsaktiviteter for barna osv. Men, hvor stor er så denne "lønnen"?
I Kapittel 3, § 8 i nevnte lov (LOV-2003-07-04-80) står det: "For deltakelse i program er stønaden på årsbasis lik to ganger folketrygdens grunnbeløp. Deltaker under 25 år mottar ⅔ stønad." Folketrygdens grunnbeløp tilsvarer 58778 i året. To ganger grunnbeløpet tilsvarer 117556. Dette utgjør en månedslønn på 9796 brutto per person over 25 år i et hushold, og bare ⅔ av dette, det vil si 6531 kr, pr. voksen under 25 år. Denne lønnen skal innvandreren skatte for. Barnetrygd og andre statlige støtteordninger som den enkelte flyktning kan søke på, kommer i tillegg.
For nyankomne flyktninger som kommer med ektefellen, og særlig dersom de begge er over 25 år, kan dette støttesystemet fungere tilfredsstillende. Det samme gjelder for enslige flyktninger uten barn. Men, for aleneforeldre, og da særlig aleneforeldre under 25 år, holder den nye støtteordningen overhodet ikke mål. Dette gjelder både for dem som er skilt eller hvis ektefelle er død, men like mye for dem som er “midlertidig” aleneforeldre fordi man venter på familiegjenforening med ektefellen.
Hovedproblemet er at det norske samfunnet ikke er prisdifferensiert etter samme logikk som støttesystemet i den nye introduksjonsloven. Maten koster det samme for alle. Det samme gjelder strømprisene. Hva man må betale i leie for en leilighet varierer heller ikke om man er en trebarnsfamilie med eller uten far.
De som må slite for dette er særlig unge aleneforeldre. Det er ikke rimelig at en 23-årig innvandrer-alenemor skal måtte forsøke å klare seg med rundt 5000 kr i “månedslønn” + barnetrygd når vi vet at denne summen knapt kan dekke husleien og strømregningen. Riktignok kan alenemoren søke om diverse statlige støtteordninger, og riktignok er det mulig å søke om ekstraordinær sosialhjelp hos flyktningkontoret, men er det virkelig riktig at innvandrer-alenemødrene skal måtte skrive ekstraordinære søknader for å få støtte til å få dekket elementære behov som mat, ved og klær?
Det finnes flere relaterte problemer til denne tematikken. Ett problem er mangel på tilgang til passende leiligheter der leieprisen er tilpasset innvandrernes økonomi. Kommune-Norge kan ikke tilby innvandrerne rekkehusleiligheter til rundt 5000 kr i leie og regne med at flyktningene skal ha råd til å bo der gitt den nye støtteordningen. Da vil innvandrerne regelrett bo seg i hjel. Et helt annet, men svært alvorlig problem, er at den nye støtteordningen hindrer familiegjenforening for gifte flyktninger som kommer til Norge uten ektefellen. Én forutsetning for å kunne søke om familiegjenforening per i dag er nemlig at innvandreren kan dokumentere inntekt tilsvarende lønnstrinn 1 i Statens lønnsregulativ (161 000 kroner per 1. mai 2003). Med dagens ordning vil en flyktning som kommer til Norge først vente på å få behandlet søknad om oppholdstillatelse. La oss si at denne innvilges etter 16 måneder på mottak. Flyktningen integreres da i introduksjonsordningen for to år. I løpet av hele denne perioden vil flyktningens inntekt vanskelig kunne tilsvare lønnstrinn 1. Det er dermed ikke før etter avsluttet introduksjonsordning at flyktningen kanskje klarer å skaffe seg en jobb som gir høy nok inntekt til å kunne søke om familiegjenforening. Det betyr at ektefellene vil kunne ha vært tre-fem år fra hverandre før de endelig eventuelt gjenforenes. Dette må sies å være en direkte familiefiendtlig ordning.
Den nye Introduksjonsordningen diskriminerer unge enslige foreldre, enten de er uten partner/ektefelle, eller de er midlertidig enslige og venter på å bli forent med ektefellen. Jeg håper Stortinget tar opp denne saken på nytt. Vi er nødt til å klare å få til en støtteordning for innvandrere i Norge som ikke diskriminerer unge aleneforeldre. Og vi er nødt til å gjøre det mulig for dem det gjelder å søke om familiegjenforening mens ektefellene enda er i stand til å kjenne hverandre igjen.