Debatt

Metafysikk og skurkestreker

I sitt innlegg den 17. desember fortsetter I.K. Ramasov å beskylde meg for å ha en fragmentarisk og reduksjonistisk forståelse av den russiskortodokse kirkesangen, og for å anse musikken og liturgien som adskilte størrelser. Hvor tar han det fra? I essayet skriver jeg: “Fra et ortodokst synspunkt er sangen en del av et større hele. Dens formål er ikke å inngi estetisk nytelse, men å stemme menneskets sinn inn mot en høyere verden. Av den grunn er det umulig å betrakte den som et rent musikalsk anliggende.” Også i innlegget mitt den 10. desember skriver jeg konsekvent om ortodoksien som religiøs praksis, ikke om sangen som et isolert fenomen.

Verken ikonet eller sangen kan betegnes som kunst, skriver Ramasov videre. Men kunsten er ikke kun en estetisk kategori, slik Ramasov åpenbart tror. “I den ortodokse kirken utgjør kunsten et konstituerende element, og har en helt prinsipiell betydning. Kunsten er et organisert middel til å uttrykke menneskets anliggende overfor Gud, og Guds anliggende overfor mennesket,” sier eksempelvis forstanderen for den Hellige Nikolai Kirke, arkimandritt f. Johannes Johansen.

I motsetning til den mer subjektivt funderte vestlige kunsten, er den ortodokse kunsten et uttrykk for en kollektiv, åndelig erfaring. Den russiske teologen Pavel Florensky anså den som et avtrykk av den guddommelige verdenen. “Bildet rommer essensen av urbildet. Det er de avbildede selv som virker i og gjennom ikonet,” skriver han i boken med den betegnende tittelen “The aesthetic face of being. Art in the theology of Pavel Florensky.”

Så slik det høye avspeiles i det lave, det himmelske i det jordiske, det immaterielle i det materielle, skal også det indre kunne avspeiles i det ytre, foreslår jeg i essayet. I hvert fall ideelt sett. Det er åpenbart dette som faller Ramasov så tungt for brystet. Det jeg anser som en konsekvens av den ortodokse avglansforestillingen, anser han som et utslag av en vestlig kausalitetstenkning. Den religiøse praksis er et rent tilbedelsesuttrykk, hevder han. Den skal ikke underkastes en etisk-kritisk tenkning, ei heller tjene en hensikt.

At han vil skille religionsutøvelsen fra den faktiske verden, kan jeg godt forstå. Den russiskortodokse kirken har en lang tradisjon for korrupsjon og maktmisbruk. Moskvapatriarkatet er tidligere samarbeidspartnere med KGB. På 90-tallet finansierte de sin virksomhet gjennom tollfri innførsel av alkohol og tobakk, samt handel med olje, gull og diamanter. Nikolo Ugreshsky-klosteret, som er tilknyttet patriarkatet, tjente hele 350 millioner dollar i 1995 på salg av alkohol, ifølge Russlands-skribenten David Satter. Med statens aksept.

Den diakonale forpliktelsen Ramasov hevder den ortodokse kirken har påtatt seg, (og som han vel egentlig mente lå utenfor dens domene), har ifølge mine russiske bekjente et minimalt omfang – i motsetning til de eksklusive gavene de geistlige mottar fra sine velbeslåtte samarbeidspartnere. Når det gjelder det humanitære arbeidet er det Frelsesarmeen som har vært blant de mest aktive. Dog ikke uten motstand: I 2001 ble de mistenkt for å være en paramilitær organisasjon, og erklært uønsket av den russiske regjeringen.

For å gjøre det helt klart: Kirkesangen kan ikke beskyldes for noe av dette. Men de geistlige kan. Patriarkatet kan. Verken kirken, den teologiske tenkningen eller den religiøse praksis går restløst opp i den liturgiske formen. Det skjønner tydeligvis ikke Ramasov. Derfor synes han også mitt forsøk på å forstå bakgrunnen for det mildt sagt kontrastfylte forholdet mellom kirkens indre åndelige liv og dens mer verdslige side er irrelevant. Jeg, derimot, synes det er interessant. Kanskje man i den himmelvendte rusen kobler seg av fra verden, spør jeg i essayet. At erfaringen av det hellige er mystisk, ikke humanistisk. At det er derfor man ikke klarer å ta de virkelige menneskenes lidelser inn over seg. De spørsmålene misliker Ramasov, og returnerer dem til avsender.

Heller ikke Peter N. Waages utsagn om at den russiske kulturen vektlegger den idémessige, åndelige og prinsipielle siden av virkeligheten, faller i smak. Ramasov mener observasjonen er utdatert – og overser dermed at den knyttes til Østkirkens tusenårlange innflytelse. Nettopp troen på tradisjonens uforanderlighet og ufeilbarlighet er et sentralt aspekt ved ortodoksien. Den guddommelige virkeligheten som utfolder seg gjennom gudstjenestens ritualer anfektes ikke av lidelsen og brutaliteten i den timelige verden. Tvert imot: Teologien tar paradokset opp i seg. Gjennom det laveste når man det høyeste. Skjevheten danner en egen orden, sorgen og smerten har en mystisk dimensjon. Dette gåtefulle trekket ved den russiskortodokse kulturen er det vanskelig for et vestlig, protestantisk menneske å forstå rekkevidden av. For i siste instans kunne jo både den postkommunistiske røverstaten og sovjettidens systematiske undertrykkelse av befolkningen på et metafysisk plan skrives inn i lidelsesforestillingen? Uansett: Jeg kan godt følge Ramasov i hans betoning av ortodoksiens åndelige karakter. Men når han ignorerer religionsutøvelsens mer verdslige side, når han avviser ethvert forsøk på å studere samspillet mellom det sakrale og det profane, gir han samtidig rom for den ortodokse kirkens (og det russiske samfunnets) mer inhumane og maktstreberske tendenser.

Mer fra Debatt