Mine skildringer av forholdet mellom brutalitet og idealitet i det russiske samfunnet har vakt sterke innsigelser nå sist i Arnfinn Harams innlegg 8. januar. Jeg kunne imidlertid ønske at Haram hadde forholdt seg til hva jeg faktisk skriver. I så fall ville han sett at utsagnet om at “russerne foretrekker de symbolske handlingene framfor de reelle” (10. desember) ikke knyttes til sakramentene eller liturgien, men til kulturen.
Det blir ikke helt det samme. For selvfølgelig skjønner jeg at ritualene og symbolene oppleves som reelle i den seremonielle sammenhengen. Men når den symbolske virkelighetstilnærmingen overføres til det politiske maktapparatet, og opptrer som et samfunnsregulerende prinsipp, blir situasjonen en annen. Det er det som har skjedd i Russland.
Tilbøyeligheten til å ritualisere menneskets livsverden har lange aner. På 1500-tallet ble det skrevet en bok kalt Domostroy (Husholdet), som regulerte det enkelte menneskets liv ned til den minste detalj, slik at det kunne inngå i det store ikonet det russiske riket utgjorde. Også under sovjettiden ble virkeligheten innskrevet i et symbolsk univers om enn ikke et himmelsk ett.
Og historien fortsetter. “Putin er sendt oss fra Gud, og trenger ikke å følge de konstitusjonelle lovene”, sa eksempelvis et regjeringsmedlem for ikke lenge siden. Få ting oppstår av intet. Men både Haram og Ramasov avviser kategorisk å diskutere om det kan være elementer i den ortodokse verdensanskuelsen som gjør at kultiske og/eller autoritære ideologier så lett får fotfeste i det russiske samfunnet.
Som for eksempel at ortodoksiens påståtte fullkommenhet, og implisitt dens motstand mot enhver nytolkning eller kritikk, reflekteres i den måten det politiske lederskapet definerer sin rolle på. Eller at det semiotiske systemet som opprinnelig skulle betegne en annen virkelighet, også anvendes i en reell (maktpolitisk) situasjon på jorden.
Haram anklager meg videre for min “ubevisste og selvsikre overbevisning” om det vestlige samfunnets fortrinn. Nå tror jeg ikke Vatikanets synderegister er mindre enn det russiske patriarkatets. Men, ja, jeg stusser over at geistlige tjener store summer på å velsigne mer eller mindre lyssky aktiviteter eller at prester som deltar i økumenisk arbeid i likhet med de forhutlede alkoholikerne på kirketrappen risikerer å få en øks i hodet selv om det måtte virke snerpete eller selvfornøyd.
At Russland er en kultur som “tar troen helt ut som gjennomført sannhet og livsform” ville være en grov omskrivning av den generelle situasjonen. At jeg påpeker dette, betyr ikke at jeg oppretter et konkurranseforhold mellom menneske og Gud, slik Haram påstår. Tvert om er det med utgangspunkt i den russiske helhetstenkningen, i kirkefedrenes tro på ritualenes helende og forvandlende kraft, jeg undres over den paradoksale kombinasjonen av makt, metafysikk og råskap.
Denne problemstillingen omgår Haram suverent. Religionens virkning i verden skal utelukkende kunne defineres positivt, virker det som om han mener. Selv er han raus med eksempler på hvordan en religiøs praksis framelsker gode, edle, ærverdige egenskaper. Men når jeg innvender at det rent erfaringsmessig ikke ser ut til at liturgien "er med på å opprettholde etiske standarder", stemples det raskt som utilitarisme.
Til slutt: At “vakker liturgi i et samfunn preget av menneskelig misere blir ansett som verdensflukt” har jeg verken skrevet, sagt eller ment. Tvert om skriver jeg at uansett hvilke uhumskheter kirken befatter seg med, ivaretar det seremonielle ritualet erfaringen av en metafysisk virkelighet.
Så kanskje det rett og slett ikke spiller noen rolle at kirken ikke realiserer det guddommelige i sin omgang med omverdenen, så lenge den gjør det i den liturgiske sammenhengen? Kanskje religionsutøvelsen først og fremst dreier seg om overskridelse? At den har “med guddommeliggjørelse å gjøre, ikke moral,” slik den russiske filosofen Victor Bychkov sier?
Så om jeg på den ene siden opprøres over forholdene i og rundt den ortodokse kirken, tenker jeg på den andre siden at den for ikke å tape sin storslagne, mystiske form, nettopp må være som den er. Med andre ord: for å bevare forestillingen om at kirken helt reelt “manifesterer Guds rike på jorden”, for å unngå å oppslukes av den timelige verdenen slik den protestantiske kirken er blitt, må alle spørsmål vedrørende dens samspill med sine omgivelser ugyldiggjøres. Slik altså Haram og Ramasov gjør.