Nå har politikernes reformiver nådd Universitetet i Oslo og HF (gjennom cirka. 150 år: Det historisk-filosofiske fakultet, nå: Det humanistiske fakultet) og for dem som ikke har fått det med seg: Det er demokratiet vårt det handler om, ikke valgtekniske forhold som følge av omorganiseringa på HF eller universitetsdemokratiet, som prodekan for studier og utdanning Tor Egil Førland insisterer på at debatten skal begrense seg til.
Det mest interessante med intervjuet med professorene Tor Egil Førland og Kjell Lars Berge, som sto den 10. desember, var å legge merke til hvordan Førland tråkka over de grensene han sjøl ønska for debatten og i samme steget viste hvor treffende kritikken mot han er. Nå talte Førland sitt utydelige språk tydelig nok i Morgenbladet, men i og med at prodekanen fra før har vist evne til å misforstå kritikk, kan det neppe skade å understreke noen punkt også fra hans egen argumentasjon.
Først velger altså Førland å berolige kritiske professorer med at det nettopp er flere “kjellarsberger” ledelsen ønsker seg. Men denne patroniske beroligelsen viser at prodekanen ikke ser hvem kritikken om mindre åpenhet rammer mest nemlig dekanatet og han sjøl. For når Kjell Lars Berge ber om prinsipielle begrunnelser, svarer Førland konsekvent avvikende: “Hva er universitetsdemokrati?” spør blant annet prodekanen og minner mest om en viss prokurator. Etter denne relativiserende toing av sine hender, peker han så ut de egentlig skyldige bak reformen, den hoiende mobben som ikke gir han ro, nemlig myndighetene. “Hvis man argumenterer for det rene humboldtske ideal, så risikerer man at myndighetene sier at humboldtsystemet har så store ulemper at myndighetene går til det eneste andre alternativ de er kjent med nemlig Australia og Storbritannia,” sa Førland, og nettopp den setningen blei stående som det nærmeste prodekanen hittil har kommet den etterspurte begrunnelsen.
Førland trekker altså aksen mellom det humboldtske ideal og universitet i dagens Storbritannia og Australia. Altså en vertikal akse, ser det ut til, helt til han plasserer det norske universitetssystemet som svevende et sted midt på. Jeg er nok ikke den første på HF som tvert imot tenker tanken at ideal og virkelighet ofte kan finnes på samme sted til samme tid, uten at de er sammenfallende. Like sant som at reformene i Storbritannia og Australia hviler på sitt idégrunnlag, er det at det humboldtske idealet har eksistert ved virkelige, materielle universitet. Med mindre HF-dekanene greier å legge fram en overbevisende redegjørelse for Førlands modell av den vertikale aksen, er det betimelig å spørre om en ideell begrunnelse også for de reformene som nå blir gjennomført på HF. Foreløpig er det bare å notere seg at Førland avfeier det humboldtske som kun ideelt og slår fast at systemet i Storbritannia og Australia er det eneste reelle alternativ. Å kjempe for det alternativet, kunne vært forsvarlig nok det, men det gjør altså ikke prodekanen. Med den prokuratoriske manøveren viser han på det grelleste hva slags samfunnssyn dagens reformer blir ført igjennom på. Når Førland peker på myndighetene som en uvitende mobb, er det kanskje tenkt som et passende skremmebilde til bruk professorer imellom. Med andre ord: Ingen grunn til å vinke farvel til (det klisjéaktige) professorveldet etter dagens reformer.
Det er slående at Førland sammen med ordet “myndighetene”, så å si glømmer å sette ordet “demokratiske”. Når dette éne ordet som ikke er der, tiltrekker seg sånn oppmerksomhet, er det fordi argumentasjonen nettopp forutsetter denne uteblivelsen. Å skremme med “de demokratiske myndighetene” hadde i denne diskursen vært langt vanskeligere. At Førland lar være å tenke på de norske myndighetene som demokratiske, slik at forholdet til dem skulle la seg påvirke av rasjonelle argument, blir stående som den viktigste begrunnelsen for heller ikke å fremme den typen argument innad på fakultetet. Nå har altså Tor Egil Førland invitert til å føre HF-debatten som en debatt om hele vårt demokratiske system. Hvis poenget er å bevise universitetets og fakultetets samfunnsrelevans, er det best at den framover blir ført åpent og positivt argumenterende. I beste fall vil reformdiskusjonene på HF bidra til økt forståelse om den politiske reformismen som hjemsøker vårt land. Men da bør en snarest legge av seg esoterismen. Ja, hva med inntil videre, i motsetning til Førlands dystre oppfatning, å anta at vi lever i et demokrati?