Annonse
04:00 - 03. desember 2004

Kristeva, Holberg og psykosomatikken

I år deles Holbergprisen ut for første gang – til lingvisten, litteraturforskeren og psykoanalytikeren Julia Kristeva. Det finnes fortsatt bare én bok av henne oversatt til norsk, nemlig Svart sol – depresjon og melankoli (Pax 1994). Både formen og innholdet i dette verket er ytterst tungt – altså omtrent det motsatte av det man forbinder med den lettbente og lystige komediedikteren Holberg. Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen

Får pris: Julia Kristeva tildeles Holbergprisen på 4,5 millioner norske kroner. Foto: Opale/J. Foley
Annonse

Kanskje er det likevel ikke så langt mellom et komisk og et melankolsk perspektiv på livet. I Holbergs [innrykk kursiv]Moralske Tanker [/innrykk kursiv](1744) kan vi lese et essay om miltsyke eller spleen. I pakt med sin tids humoralmedisin hevdet Holberg at tungsinnet må forklares ut fra kroppsveskene. “At opmuntre en tungsindig Mand til at sette sig strax udi god Humeur, og en feig og frygtsom til Tapperhed, er ligesaa ugiørligt, som at befale en Dværg at giøre sig en Alen højere end han er.”

Holbergs virksomhet som forfatter består ifølge ham selv å [innrykk kursiv]moralisere[/innrykk kursiv] i alle sjangere. Holberg undersøker hva som er dyder og laster, både i komediene, eposet, heltehistoriene, essayene og historieskrivningen. Han opplysningsprosjekt består i å utfordre våre vante forestillinger – ofte med paradoksale resultater. Det som virker som en last, kan skyldes temperament og humør. Derfor er det bare de uopplyste som klandrer en melankoliker moralsk. Slike sykdommer kan imidlertid også helbredes gjennom innbildning, hevder Holberg i sitt essay om legemidler.

Men omvendt er det ofte innbildningkraftens falske forestillinger opplysningen skal redde oss fra. Dette er hovedpoenget i komedier som for eksempel [innrykk kursiv]Jean de France [/innrykk kursiv]og [innrykk kursiv]Philosophus udi egen Indbildning[/innrykk kursiv]. En falsk form for gudsfrykt kan kan skyldes tungsindighet, hevder Holberg i det siste essayet i [innrykk kursiv]Moralske Tanker[/innrykk kursiv]. “Vædskernes Skarphed” fører til overtro, innbildning og melankoli. Holberg sier at han taler av egen erfaring. Om innbildningen kan være skadelig for gudsfrykten, er den likevel gunstig for diktningen. Vinen er “det herligste Middel til at opvække Geist og den Indbildnings Kraft, som Poëter meest behøve”, heter det et sted.

Lingvistikk og psykoanalyse.

Julia Kristeva har også fra første stunde interessert seg for det psykosomatiske, hvordan kroppen står i forhold til sjelen og derved språket. I den teoretiske delen av hennes doktoravhandling [innrykk kursiv]Revolusjonen av det poetiske språk[/innrykk kursiv](1974), tematiseres dette forholdet som motsetningen mellom det [innrykk kursiv]semiotiske[/innrykk kursiv] og det [innrykk kursiv]symbolske[/innrykk kursiv]. Kroppens betydningsgivende potensiale er det som hele tiden truer normalspråket og kan føre til språklige nydannelser. Kroppen gjør til en viss grad opprør mot språket og viljen. Dette er et tema i Holbergs mest kjente komedie [innrykk kursiv]Jeppe paa Bierget[/innrykk kursiv]. Jeppe skal kjøpe såpe i byen, men gjør en stopp hos Jacob skomaker og begynner å drikke: “Mine Lemmer fører Kriig med hinanden: “Maven og Beenene vil til Kroen, og Ryggen til Byen. Vil I gaae I Hunde! I Bestier! I Skabhalse! Ney Pokker fare efter dem, de vil til Kroen igien (…)”.

Julia Kristeva har alltid prøvd å kombinere lingvistikken med psykoanalysen. I denne motsetningen mellom kroppen (det semiotiske) og språket (det symbolske) ligger det et stort komisk potensiale.

Denne motsetningen angir også grensene for opplysningsprosjektet, som går ut på å erstatte overtro, sedvane og illusjoner med erkjennelse og viten. Holberg er altfor verdensklok til å tro at vi kan forbedre oss gjennom erkjennelse så å si i det uendelige, men ser at vi fanges av illusjoner vi ikke kommer ut av. Lenge før Ibsen hadde Holberg innsett at hvis man tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man også livslykken fra det. Likevel kan man si at alle Holbergs komedier har til hensikt å moralisere, det vil si å frata mennesket laster og illusjoner og å forbedre det. Samtidig fremviser Holberg en viss (melankolsk?) resignasjon: Han vet at mennesket er uforbederlig, og at de kreftene som virker mot opplysningen er for sterke til at de kan overvinnes én gang for alle.

Kroppens teater.

Hva sier Kristeva om dette? Psykoanalysen er ofte blitt anklaget for determinisme, for ikke å legge vekt på menneskets frihet og muligheten til å styre handlingene ved bevisst kontroll. Freud hevdet jo at jeget ikke var herre i eget hus og var drevet av motiver det ikke kunne forstå. Men hensikten med psykoanalysen var likevel å hjelpe pasienten til å gjenvinne sin tapte frihet.

I boken [innrykk kursiv]Sjelens nye lidelser [/innrykk kursiv](1993) konstaterer Kristeva at dagens mennesker gir avkall på å finne språk for sitt sjelelige liv. I stedet er det kroppen som tiltrekker seg oppmerksomhet. Kristeva spør om vi i det hele tatt trenger psykoanalytikere i tider som de vi opplever nå. Hun trekker linjene tilbake til opplysningstiden og Diderots skuespillerparadoks: Den skuespiller som virkelig føler noe på scenen og feller ekte tårer, rører ikke publikum. Den som ikke føler noe i det hele tatt, men likevel spiller sørgende, virker troverdig. Dagens mennesker kan imitere andres følelser, men er ofte ikke i stand til å føle noe selv, konstaterer Kristeva. Et symptom på dette, er det hun kaller [innrykk kursiv]fantasmatisk hemning[/innrykk kursiv]. En av sjelens nye lidelser er at vi ikke klarer å skape historier ut fra de bildene vi bærer på. Til tross for billedkulturen i dag, lider både produsenten og forbrukeren av billeder av mangel på innbildningskraft, hevder hun. Man kunne også si at innbildningskraften er blitt kroppslig, at de psykosomatiske lidelsene som preger vår tid, er blitt til en slags kroppens teater.

Kristeva ser et indre forhold mellom kunst og melankoli. I [innrykk kursiv]Svart sol[/innrykk kursiv]heter det blant annet: “(…) dersom det ikke finnes noen skrift som ikke også er forelsket, finnes det heller ingen imaginasjon som ikke åpent eller i hemmelighet er melankolsk.” Både kunsten og språket fremkommer i kraft av et tap. For å leve må alle på en eller annen måte komme ut av uformelighetens kaos og inn i den orden som språket utgjør. For Kristeva er morssubstansen det tapte paradiset man lengter melankolsk tilbake til. Melankolikeren henger følelsesmessig igjen i denne førspråklige symbiosen med en annen kropp. Derved blir språket tomme tegn uten mening. Men fantasien prøver å gjenskape det tapte.

Viktige emner.

Holberg kalte seg selv hypokonder og fortalte at han var en trell under sin egen mage, som han personifiserte som et fruentimmer. “Jeg haver en daglig Hofmesterinde, som dominerer stærkere end 10 Xantippæ eller myndige Qvinder. Jeg haver en Mave der holder mig udi bestandig Trældom, der foreskriver mig de haardeste Love, ja byder at hade mig selv.” Denne herskerinnen er ytterst uberegnelig og uforutsigelig og gjør sin slave handlingslammet gjennom dobbeltbindinger: “(…) jeg maa ikke æde, jeg maa ey heller faste. Jeg maa ikke vaage, jeg maa ey heller sove. Jeg maa ikke arbeide, ey heller være ørkesløs.” Holbergs mage oppfører seg som om den var besatt av morssubstansen. Selv om innbildningen er blitt kroppslig på en hypokonderisk eller hysterisk måte, klarte Holberg også å distansere seg fra sin skjebne gjennom komiske fantasier. Holbergs mage minner sterkt om Lucretias uberegnelighet i komedien [innrykk kursiv]Den Vægelsindede[/innrykk kursiv]. Petronius i stykket forsøker å forstå hennes skiftende stemningsendringer ut fra kroppsveskene: “naar de onde Vædsker sætter sig meest for Hiertet, er man melancholisk, og naar de forflytter sig, blir man glad igien”. Hans samtalepartner Henrich har en annen teori: En rekke forskjellige dyr døde da Lucretia ble født. Hvis alle disse dyresjelene har tatt bolig i henne, kan det forklare hennes omskiftelighet. En lignende forbindelse mellom melankoli og en slags “postmoderne” identitetsdannelse kommenteres av Kristeva mange steder.

Julia Kristeva skriver ikke morsomt og underholdende slik som Holberg. Hennes artikler og bøker er vanskelig tilgjengelige på grunn av sin teoretiske karakter, men har likevel fått en stor leserkrets over hele verden. Det skyldes at hun skriver om viktige ting: I vår kroppshysteriske, men samtidig teknologi- og vitenskapsavhengige tid, er både Holberg og Kristeva ytterst aktuelle med sitt fokus på forholdet mellom opplysning og psykosomatikk.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt