Milosevic-saken er uten helt. Milosevic-saken passer ikke for den engasjerte intellektuelle, som vil at noe skal skje, noe må stanses, noen må hjelpes, verden må forandres, det må ropes så høyt at folk våkner. Milosevic-saken passer for en kyniker i lenestol, en konservativ som har sett og hørt litt av hvert, og som er skeptisk til dem som prøver å vekke ham, få ham opp av lenestolen og ut i en demonstrasjon for eller mot. Milosevic-saken gjør narr av venstreorienterte. Milosevic-saken virker ubrukelig til en hvilken som helst fornuftig strategi i Bush-epoken. Milosevic tilhører forrige, og nærmest motsatte, konflikt. Å finne ting som taler til Milosevic’ fordel fordi du fortsatt er forbanna på et syn på ham som legitimerte en Nato-krig vil innebære en kritikk av muslimske politikere, eller politikere med muslimsk bakgrunn, etter som den gamle motsetningen mellom serbere og muslimer står sentralt i Milosevic-saken. Dette er ikke til hjelp når den venstreorienterte vil bygge bru mellom vesten og islam. Milosevic-saken blokkerer evnen til å tenke politisk, eller lysten til det. Milosevic deltok i feil konflikt. Alle de jugoslaviske konfliktene på 1990-tallet var feil, de skaper bare problemer for den venstreorienterte. Milosevic deltok i konflikter der alle sider er feil side. De jugoslaviske konfliktene gir den venstreorienterte makabre parodier på den nasjonale frigjøringskrigen, med USA på riktig side. Det eneste riktige blir å ikke velge side.